Historien om fri rettshjelp i Norge går tilbake til 1950-tallet. Den gang var det vanlig at bare de med store inntekter hadde råd til å engasjere advokat, mens resten av befolkningen stod uten mulighet for å få juridisk hjelp i saker der de hadde behov for det. Dette førte til ulikheter i rettspleien og en situasjon der de med minst ressurser hadde minst rettssikkerhet.
Som en løsning på dette problemet ble det i 1953 vedtatt en lov om fri rettshjelp. Loven innebar at personer med begrensede økonomiske midler kunne søke om fri rettshjelp, og på den måten få dekket advokathonoraret sitt.
Siden innføringen av loven om fri rettshjelp har det vært flere problemstillinger knyttet til ordningen. En av de største problemstillingene har vært spørsmålet om hvor grensen for å få fri rettshjelp skal ligge. I utgangspunktet er det økonomiske kriterier som avgjør om man har rett til fri rettshjelp, men det har vært uenighet om hvor grensen skal settes. Noen har ment at ordningen burde utvides til å omfatte flere, mens andre har ment at den bør snevres inn for å spare kostnader.
En annen utfordring har vært at mange som faktisk har rett til fri rettshjelp ikke kjenner til ordningen, eller ikke vet hvordan de skal gå frem for å få hjelpen de har krav på. Dette har ført til at mange har måttet klare seg uten juridisk hjelp, selv om de hadde hatt rett til det.
I tillegg har det vært kritikk mot at honoraret som advokatene får når de bistår klienter med fri rettshjelp, er så lavt at mange advokater kvier seg for å ta slike oppdrag. Dette har ført til at mange som har rett til fri rettshjelp likevel ikke får den hjelpen de har krav på.
Tross disse utfordringene har loven om fri rettshjelp vært en viktig ordning for å sikre rettssikkerheten for alle i samfunnet. Det er viktig at ordningen videreføres og forbedres der det er behov for det, slik at alle har like muligheter til å få den juridiske hjelpen de har behov for.