Rettshjelploven § 4 er en viktig bestemmelse som regulerer hvem som kan få fri rettshjelp, samt hvilken type bistand som kan dekkes. Som fysisk person har man rett til fri rettshjelp, mens ideelle sammenslutninger kan også få fri rettshjelp dersom det foreligger særlige grunner.
Det er viktig å presisere at fri rettshjelp kun kan gis for oppdrag som det er naturlig at en advokat i Norge utfører. Fri rettshjelp kan gis for saker som behandles av norsk domstol eller forvaltningsorgan. Dette betyr at fri rettshjelp ikke kan gis for saker som behandles av utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter som gjør det nødvendig.
Videre kan fri rettshjelp kun gis til ideelle sammenslutninger i særlige tilfeller. Dette inkluderer foreninger, organisasjoner, stiftelser og selskaper med ideelt formål. Mindre organiserte grupper som ikke kan betegnes som en sammenslutning faller utenfor begrepet ideelle sammenslutninger, og enkeltmedlemmer i disse gruppene må søke fri rettshjelp individuelt.
Det er viktig å merke seg at det må foreligge spesielle omstendigheter knyttet til selve sammenslutningen som tilsier at fri rettshjelp bør innvilges. Dette betyr at adgangen til fri rettshjelp til ideelle sammenslutninger ikke utvides, og det er kun i spesielle tilfeller at fri rettshjelp vil bli innvilget.
Når det gjelder hvilken type bistand som kan dekkes av fri rettshjelp, er det viktig å påpeke at dette kun gjelder bistand som det er naturlig at en advokat utfører. Dette inkluderer blant annet rettshjelp i forbindelse med rettssaker, forhandlinger, og andre juridiske prosesser.
Det er viktig at alle som har behov for fri rettshjelp er klar over hvilke regler som gjelder, og hvilken type bistand som kan dekkes. Det er også viktig å merke seg at selv om man har rett til fri rettshjelp, kan man likevel bli pålagt å betale en egenandel. Dette er regulert i § 3 i rettshjelploven, hvor det fremgår at den som yter fri rettshjelp skal kreve inn egenandel fra klienten etter § 9.