I saker hvor det gis rettshjelp etter behovsprøving, er hovedkriteriet for å innvilge rettshjelp basert på søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord må søkeren ha inntekt og formue under bestemte grenser for å kvalifisere for gratis rettshjelp. Dette er en viktig ordning som sikrer at personer med begrensede økonomiske ressurser får tilgang til rettssystemet uten å måtte bekymre seg for store juridiske kostnader.
Det er imidlertid viktig å merke seg at det unntaksvis kan innvilges behovsprøvd rettshjelp selv om de økonomiske vilkårene ikke er oppfylt. Dette skjer når utgiftene til juridisk bistand blir vurdert som betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord, hvis kostnadene ved å føre saken i retten er uforholdsmessig høye i forhold til søkerens økonomiske ressurser, kan behovsprøvd rettshjelp likevel innvilges.
Rettshjelp uten behovsprøving
På den andre siden har vi rettshjelp uten behovsprøving. Dette er en ordning der rettshjelp innvilges uten å ta hensyn til søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord kan personer med høy inntekt og formue også få gratis juridisk bistand i saker som omfattes av denne ordningen. Dette er ofte tilfelle i saker som har stor samfunnsmessig betydning eller hvor det er viktig å sikre rettferdighet og likhet for loven.
Skillet mellom rettshjelp med og uten behovsprøving er viktig for å balansere tilgangen til rettssystemet og rettferdigheten i samfunnet. Mens behovsprøving sikrer at de med begrensede økonomiske ressurser får den hjelpen de trenger, gir ordningen uten behovsprøving muligheten til å håndtere komplekse saker der rettferdigheten krever juridisk bistand uavhengig av økonomisk status.
I begge tilfeller er formålet med rettshjelpsloven å sikre at alle borgere har tilgang til rettferdighet og juridisk bistand når de trenger det. Skillet mellom behovsprøvd og ikke-behovsprøvd rettshjelp er bare én av flere mekanismer som bidrar til dette overordnede målet.