Rettshjelploven §5 fastslår lovens subsidiære karakter. Dette betyr at fri rettshjelp ikke omfatter bistand som kan dekkes av andre ordninger eller erstattes på annen måte. Blant annet omfatter dette oppnevning av forsvarer eller bistandsadvokat i straffesaker etter straffeprosessloven, private forsikringer som omfatter rettshjelp, og forvaltningsloven §36 om dekning av saksomkostninger.
Høyesteretts avgjørelse i HR-2011-1195-U avklarte tolkningen av rettshjelploven §5 andre ledd. Avgjørelsen fastslo at en bevilling til delvis fri sakførsel for den del av advokatutgifter som overstiger det som dekkes av søkerenes rettshjelpsforsikring, ikke krever at de totale advokatutgiftene beregnes etter den offentlige salærsats. Den offentlige salærsatsen får derfor bare anvendelse på den del av utgiftene som omfattes av bevillingen og som overstiger forsikringsdekningen.
Frostating lagmannsrett kom også til samme resultat i sak LF-2010-160113. Utvalget konkluderte med at det som kan søkes dekket gjennom den offentlige rettshjelpsordningen, er utgifter som overstiger det som er utbetalt eller kan kreves dekket gjennom den private forsikringsordningen.
Basert på dette resultatet må det også tas stilling til beregningen av egenandelen. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet, og utvalget traff ikke ny realitetsavgjørelse.
