Høyesterett

Høyesterett avslo anke om fri sakførsel i barnefordelingssak grunnet formuesgrense

av
Høyesterett avslo anke om fri sakførsel i barnefordelingssak grunnet formuesgrense

Høyesteretts sak nr. HR-2010-1914-U – Rt-2010-1371 reiser spørsmål om formuesgrensen i rettshjelploven § 16 annet ledd i tilknytning til forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 § 1-1 og § 1-3. Saken handler om en far, A, som har søkt om fri sakførsel i forbindelse med en barnefordelingssak i Frostating lagmannsrett. Søknaden ble avslått fordi As formue oversteg formuesgrensen og overskridelsen var så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon.

A har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett og anført at det alt vesentlige av formuen hans er bundet opp i hans næringsvirksomhet, og at utgiftene til juridisk bistand vil utgjøre en stor utgiftspost for en gårdbruker som holder på å bygge seg opp innen kornproduksjon.

Høyesteretts ankeutvalg påpekte at deres kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 30-3 jf. § 29-3 tredje ledd, jf. rettshjelploven § 27 annet ledd.

Lagmannsretten avslo søknaden om fri sakførsel på grunn av at As formue oversteg formuesgrensen på 100 000 kroner, og at overskridelsen var så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon. Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G-2005-12 åpner for dispensasjon fra formuesgrensen når det vurderes å dispensere hvis det foreligger særlige grunner, og når rettshjelpsbehovet er stort og utgiftene står i misforhold til søkerens økonomi.

I denne saken var det ikke tilstrekkelig å vise til at det meste av formuen var bundet opp i gården og næringsvirksomheten til A. Høyesterett bemerket at det ikke er uvanlig at en gårdbruker har størsteparten av sin formue bundet opp i landbrukseiendom, og at dette alene ikke gir grunnlag for å innvilge fri sakførsel. Videre fant Høyesterett at lagmannsretten hadde foretatt en riktig vurdering og at det ikke var grunnlag for å sette beslutningen til side.

Stykkpris i fri sakførselssaker – En rettferdig kompensasjon

av
stykkprisforskriften, fri sakførselssaker, kompensasjon, fengsling i utlendingssak, fylkesnemndssak, rettshjelpsloven, rettshjelpsforskriften, utvidelse av bevilling, honorar, søknadsprosess

I fri sakførselssaker er det viktig å sikre en rettferdig kompensasjon for advokatens arbeid. Stykkprisforskriften § 6 fastsetter bestemmelser for beregning av honorar i ulike typer saker. La oss se nærmere på to av disse:

  1. Fengsling i utlendingssak: Når det gjelder fengsling i utlendingssaker, fastsetter rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 4 at honoraret skal være i tråd med det som er fastsatt i § 9 i stykkprisforskriften. Dette sikrer at advokaten mottar en passende stykkpris for sin bistand i denne typen saker.
  2. Fylkesnemndssak: For fylkesnemndssaker gjelder rettshjelpsloven § 17 tredje ledd nr. 1 og 2. Her betales advokaten 2,75 ganger den offentlige salærsatsen for hver time som medgår de to første dagene, og deretter 2,4 ganger den offentlige salærsatsen for hver påfølgende dag. Dette tar hensyn til det arbeidet som advokaten utfører i forbindelse med fylkesnemndssaker og sikrer en rimelig kompensasjon.

Det er viktig å merke seg at dersom det faktiske samlede timeforbruket i saken overstiger den fastsatte stykkprisen med mer enn 50%, må advokaten søke om utvidelse av bevillingen til fri sakførsel. Dette skal gjøres gjennom en formell søknad sendt til fylkesnemnda eller retten, i samsvar med rettshjelpsforskriften § 4-5. Dette sikrer at advokaten kan få nødvendig kompensasjon dersom saken er mer ressurskrevende enn forventet.

Det er også viktig å være oppmerksom på kommentarene til stykkprisforskriften. I første ledd nr. 2 presiseres det at fylkesnemndssaker uten forhandlingsmøte ikke omfattes av stykkprisforskriften. I slike tilfeller vil advokatens betaling følge reglene i salærforskriften.

Når det gjelder annet ledd i forskriften, henvises det til rettshjelpsforskriften § 4-5 for nærmere informasjon om innholdet. Det er viktig å kjenne til disse bestemmelsene for å sikre en korrekt håndtering av søknader om utvidelse av bevilling til fri sakførsel.

Samlet sett sikrer stykkprisforskriften en nødvendig kompensasjon for advokater som utfører fri sakførsel i ulike typer saker. Ved å følge de rettslige retningslinjene og være oppmerksom på søknadsprosessen for utvidelse av bevillingen, kan advokater sikre at deres arbeid blir rettferdig honorert.

Høyesteretts utvidede myndighet til å innvilge fri sakførsel

av
Høyesteretts utvidede myndighet til å innvilge fri sakførsel

Rettshjelploven er en viktig lov som gir enkeltpersoner og organisasjoner økonomisk støtte til juridisk rådgivning eller støtte til å føre en rettssak for domstolene. Loven skal sikre at alle har like rettigheter og muligheter til å forsvare sine interesser uavhengig av økonomi.

I rettshjelploven §18 finner vi en bestemmelse som gir Høyesterett utvidet myndighet til å innvilge fri sakførsel selv om en part ikke fyller de økonomiske vilkårene i §16. Dette kan skje hvis Høyesterett finner det rimelig ut fra sakens prinsipielle interesse.

Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen gjelder kun når en sivil sak er henvist til behandling i Høyesterett. I tillegg må det foreligge en prinsipiell interesse i saken for at Høyesterett skal kunne innvilge fri sakførsel til en part som ikke fyller de økonomiske vilkårene.

Det kan være vanskelig å definere hva som menes med en prinsipiell interesse i saken, men det kan for eksempel være saker som har stor betydning for samfunnet eller som kan få konsekvenser for en stor gruppe mennesker. Høyesterett vil vurdere hver sak individuelt og ta hensyn til ulike faktorer før de tar en beslutning om å innvilge fri sakførsel.

Det er også verdt å merke seg at Høyesterett kan innvilge fri sakførsel for andre enn fysiske personer hvis det foreligger «særlige grunner». Dette vilkåret gjelder også i dag og er ikke endret med den nye bestemmelsen i §18.

Med denne bestemmelsen har Høyesterett fått utvidet myndighet til å innvilge fri sakførsel i saker som anses som prinsipielle og viktige for samfunnet. Dette er en viktig rettighet som sikrer at alle har like muligheter til å forsvare sine interesser, uavhengig av økonomi. Det er også viktig å merke seg at Høyesterett vil vurdere hver sak individuelt og ta hensyn til ulike faktorer før de tar en beslutning om å innvilge fri sakførsel.

Forståelse av salærforskriften § 4: Hvem som fastsetter salæret

av
Salærforskriften, Fastsettelse av Salæret, Offentlig forsvarer, Aktor, Straffesak, Advokat, Fornærmede, Prosessfullmektig, Benefisert sak, Sakkyndig, Sivil sak, Rettshjelp, Forvaltningsorgan, Statsforvalter, Anke, Tingrett, Lagmannsrett, Feilbehandling, Salærkrav, Påtalemyndighet, Politimester, Rettssystem, Rettergangsskritt, Hovedsak, Domstol

Salærforskriften § 4 presenterer reglene rundt hvem som har ansvar for å fastsette salæret i forskjellige rettssituasjoner. Dette blogginnlegget vil gi en inngående forståelse av disse reglene og deres betydning.

Når det kommer til tjenestegjøring som offentlig forsvarer eller aktor i en straffesak, som advokat for fornærmede, som prosessfullmektig i en benefisert sak eller som sakkyndig i en straffesak eller sivil sak, er det den retten som har behandlet saken som har ansvaret for å fastsette salæret.

Det oppstår imidlertid et annet scenario hvis det er holdt rettergangsskritt ved en annen domstol enn den som har hatt hovedsaken. I slike tilfeller vil det være den retten som har hatt det spesifikke rettergangsskrittet arbeidsoppgaven gjelder, som skal fastsette og utbetale salæret for dette.

I saker etter lov om fri rettshjelp, er det forvaltningsorganet som innvilget fri rettshjelp som fastsetter salæret. Der advokaten eller rettshjelperen selv har innvilget rettshjelpen i saker med fritt rettsråd, vil det likevel være statsforvalteren som fastsetter salæret.

I en sak som omhandlet anke over tingrettens avslag på krav om salær i en straffesak, kom lagmannsretten til at kravet opprinnelig var feilbehandlet. Dette illustrerer hvordan feiloppfatninger om salærfastsetting kan oppstå og at forståelsen av reglene er avgjørende.

For sakkyndige som gjør tjeneste for påtalemyndigheten, vil det være politimesteren som fastsetter salæret.

Ring oss