Hvem er kvalifisert for fri rettshjelp?

av
rettshjelp, fri rettshjelp, økonomiske grenser, inntektskrav, formueskrav, juridisk bistand, rettshjelpsberettigelse, rettshjelpskvalifikasjoner, alternativ juridisk hjelp, forsikringsdekning, medlemskap i organisasjoner, offentlig veiledning, rettshjelpsalternativer, inntektsgrenser, formuesgrenser, advokatbistand, rettshjelpskriterier, rettssak hjelp, rettferdig rettshjelp, rettshjelpsmuligheter, fri rettshjelp krav, rettshjelp søknadsprosess, rettshjelpsdokumentasjon, likningsverdi, formuevurdering, rettshjelps unntak, juridisk hjelp økonomi, rettshjelp og inntektsbegrensninger, juridisk rettferdighet, advokat og rettshjelp.

Spørsmålet om hvem som er berettiget til fri rettshjelp, og når behovet for juridisk bistand kan dekkes på alternative måter, er av vesentlig betydning. Retten til fri rettshjelp er et viktig prinsipp i vår rettsstat, men det er ikke en universell rettighet. Faktorer som forsikringsdekning, medlemskap i organisasjoner, og tilgjengeligheten av offentlig informasjon og veiledning spiller inn.

Dersom du allerede har en forsikring som dekker kostnadene knyttet til juridisk bistand, eller om du er medlem av en forening som påtar seg slike utgifter, vil du normalt ikke kunne få fri rettshjelp. Det samme prinsippet gjelder hvis det offentlige kan tilby deg informasjon og veiledning angående saken du søker fri rettshjelp for. I slike situasjoner oppfordres du til å benytte deg av de tilgjengelige alternative ordningene.

Inntekts- og formuesgrensene er også avgjørende faktorer for å avgjøre retten til fri rettshjelp. For ulike sakstyper er det fastsatte økonomiske grenser som må overholdes:

  • For enslige: Maksimal årsinntekt på 350 000 kroner og maksimal nettoformue på 150 000 kroner.
  • For ektepar og andre som lever sammen: Maksimal samlet årsinntekt på 540 000 kroner og maksimal nettoformue på 150 000 kroner.

Grunnlaget for vurderingen er årlig bruttoinntekt. Inntekt som ikke er skattepliktig, skal ikke tas med i beregningsgrunnlaget. Du må oppgi økonomisk informasjon i et eget erklæringsskjema og støtte denne opp med relevante dokumenter som skatteoppgjør, lønnsslipper eller NAV-utbetalingsbilag.

Når det gjelder større formuesverdier som bolig, fritidsbolig, bil og fritidsbåt, er likningsverdien fra siste skattemelding avgjørende. Formue som inkluderer egen bolig eller driftsmidler blir normalt unntatt fra vurderingen av formuesgrensen.

Det er verdt å merke seg at selv om inntekten og formuen din overskrider de fastsatte grensene, kan det i visse unntakstilfeller likevel være mulig å få fri rettshjelp dersom kostnadene for juridisk bistand er betydelige i forhold til din økonomiske situasjon. Dette understreker behovet for en individuell og rettferdig tilnærming til spørsmålet om fri rettshjelp.

Etterarbeid og advokaters godtgjørelse

av
Salærforskriften, Etterarbeid, Advokaters Godtgjørelse, Anke, Stykkprisforskriften, Straffesaker, Forsvarer, Aktor, Prosessfullmektig, Bistandsadvokat, Sakkyndig, Domstol, Ankerett, Seksårssaker, Støtteskriv, Tilsvar, Rettsgebyr, Straffeprosessloven, Faktureres, Nektelse, Ankeerklæring, Ankesiling, Sivil Sak, Fritak, Forsvarerskifte

Det er viktig å være oppmerksom på prosedyren for godtgjøring av nødvendig etterarbeid som utføres av juridiske profesjonelle. I henhold til Salærforskriften § 10, kan forsvarere, aktorer, prosessfullmektige, bistandsadvokater eller sakkyndige motta godtgjørelse for inntil to timer etterarbeid, gitt at arbeidet er faktisk utført. Ved anke over dom blir ytterligere tid for utferdigelse av støtteskriv og tilsvar godtgjort, med et tillegg på inntil fire timer.

En viktig presisering er at det i unntakstilfeller kan gis godtgjøring for etterarbeid utover disse rammene. Imidlertid gjelder ikke disse bestemmelsene i saker hvor salæret er fastsatt etter stykkprissatser i henhold til Stykkprisforskriften.

Fra 2020 ble ubetinget ankerett i seksårssaker opphevet, noe som har ført til økt arbeidsbyrde for forsvarere ved anke. Dette har resultert i en endring av Salærforskriften § 10 første ledd, og Stykkprisforskriften har også gjennomgått endringer for å reflektere dette.

Det kan oppstå spørsmål om hvilken domstol som skal fakturere for etterarbeid. Generelt er det den domstol som har avsagt dommen som er ansvarlig for utnevnelse av forsvarer for etterarbeid, inkludert i tilfeller av eventuelt forsvarerskifte.

Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått endringer i Salær- og Stykkprisforskriften relatert til advokaters godtgjørelse for arbeid med anke. Forslaget separerer ankeskriving fra etterarbeidet, slik at det fortsatt kan gis godtgjørelse for inntil to timer etterarbeid, men i tillegg kan det gis godtgjørelse for inntil fire timer ankeskriving ved utferdigelse av ankeerklæring i straffesaker.

Free legal aid for foreigners in Norway

av
Free legal aid, foreigners and legal assistance, free legal representation for foreigners, Legal Aid Act, equal treatment of foreigners, legal assistance in Norway, Hague Convention, legal representation for foreigners, free legal advice for foreigners, convention on free legal representation, nonprofit organizations and legal aid, limitations in free legal aid, legal aid for organizations, free representation for nonprofit purposes, Supreme Court's powers, ECHR and free legal representation, foreigners in the legal aid system, Norwegian courts and legal assistance, equal rights for foreigners, legal aid for foreign citizens, legal assistance for foreigners, legal aid and international treaties, provisions of the Legal Aid Act, legal aid and the County Governor, free legal aid for nonprofit organizations, free legal advice and foreign applicants, legal aid for minority groups, legal aid and equal treatment, foreigners in the legal system, legal aid and exceptions, the legal system in Norway and free legal aid, legal assistance by lawyers for foreigners.

Free legal aid is a crucial resource for those facing legal challenges and lacking the financial means to cover legal expenses themselves. This assistance is typically reserved for individuals, encompassing both Norwegian citizens and foreigners residing in Norway. The question that arises is how the system handles legal aid for foreigners seeking assistance in Norway and what limitations apply.

Equal Treatment of Foreigners in the Legal Aid System

According to Section 4, Paragraph 1 of the Legal Aid Act, legal aid is normally granted only to individuals. This includes both Norwegians and foreigners seeking legal aid in Norway. Foreigners seeking legal aid here are treated in the same manner as residents of the country. Their applications are assessed based on the general rules for free legal aid, with a practice of equal treatment that extends across national borders.

Free Legal Representation for Foreigners: An International Obligation

Norway has a treaty obligation under the Hague Convention on Civil Procedure of 1.3.1954 regarding free legal representation for foreigners. This means that foreigners are granted free legal representation under the same rules as Norwegian citizens, regardless of whether they are residents in Norway or not. The convention ensures that foreigners facing legal proceedings in Norway have equal access to legal representation.

Free Legal Assistance for Foreigners with Ties to Norway

Although there are no equivalent conventions for free legal assistance, practice has shown that applications from foreigners residing in Norway are treated in the same way as those from Norwegian citizens. However, this presupposes that the applicant’s issue has a special connection to Norway and that engaging a lawyer in the country is necessary for the specific case. This is emphasized in Section 4, Paragraph 2, first sentence of the Legal Aid Act.

Limitations and Exceptions

Free legal representation can only be granted for cases handled by Norwegian courts or administrative bodies, as per Section 4, Paragraph 2, second sentence of the Legal Aid Act. Exceptions can be made if free legal assistance is sought for foreign courts or administrative bodies under the rules of Section 12 of the Legal Aid Act. These exceptions require special treatment and conditions.

Free Legal Aid for Nonprofit Organizations

The principle of free legal aid for individuals is clear. Nevertheless, there are situations where nonprofit organizations can apply for free legal aid. This includes associations, organizations, foundations, and companies with nonprofit purposes. Such cases are handled restrictively, and special circumstances related to the organization are required for free legal aid to be granted.

Special Grounds for Free Legal Representation

The Supreme Court has special powers to grant free legal representation for entities other than individuals when specific grounds exist. Similarly, the County Governor can do this in accordance with Section 16, Paragraph 3 of the Legal Aid Act in connection with the ECHR. In these cases, practices and procedures are of great importance to ensure a fair and equal approach.

Er fri rettshjelp tilgjengelig for både nordmenn og utlendinger?

av
Fri rettshjelp, utlendinger og rettshjelp, fri sakførsel for utlendinger, rettshjelploven, likebehandling av utlendinger, rettshjelp i Norge, Haag-konvensjonen, juridisk representasjon for utlendinger, fritt rettsråd for utlendinger, fri sakførsel konvensjon, ideelle sammenslutninger og rettshjelp, begrensninger i fri rettshjelp, fri rettshjelp for organisasjoner, fri sakførsel for ideelle formål, Høyesteretts fullmakter, EMK og fri sakførsel, utlendinger i rettshjelpssystemet, norske domstoler og rettshjelp, like rettigheter for utlendinger, rettshjelp for utenlandske borgere, juridisk bistand for utlendinger, rettshjelp og internasjonale traktater, rettshjelplovens bestemmelser, rettshjelp og statsforvalteren, fri rettshjelp for ideelle organisasjoner, fritt rettsråd og utenlandske søkere, rettshjelp for minoritetsgrupper, rettshjelp og likebehandling, utlendinger i rettssystemet, rettshjelp og unntak, rettssystemet i Norge og fri rettshjelp, advokathjelp for utlendinger.

Fri rettshjelp er en avgjørende ressurs for de som står overfor rettslige utfordringer og ikke har økonomisk evne til å dekke juridiske kostnader selv. Denne hjelpen er vanligvis forbeholdt fysiske personer, både nordmenn og utlendinger som befinner seg i Norge. Spørsmålet som da oppstår er hvordan systemet håndterer rettshjelp for utlendinger som søker i Norge og hvilke begrensninger som gjelder.

Likebehandling av utlendinger i rettshjelpssystemet

I henhold til rettshjelploven § 4 første ledd, skal rettshjelp normalt kun tildeles fysiske personer. Dette inkluderer både nordmenn og utlendinger som søker rettshjelp i Norge. Utlendinger som søker rettshjelp her, blir behandlet på samme vis som personer bosatt i landet. Søknadene deres blir vurdert etter de generelle reglene for fri rettshjelp, med en likebehandlingspraksis som strekker seg over landegrensene.

Fri sakførsel for utlendinger: en internasjonal forpliktelse

Norge har en traktatmessig forpliktelse i henhold til Haag-konvensjonen om den sivile prosess av 1.3.1954 når det gjelder fri sakførsel for utlendinger. Dette innebærer at utlendinger tildeles fri sakførsel etter de samme reglene som norske borgere, uavhengig av om de er bosatt i Norge eller ikke. Konvensjonen sørger for at utlendinger som står overfor rettssaker i Norge, har lik tilgang til juridisk representasjon.

Fritt rettsråd for utlendinger med tilknytning til Norge

Selv om det ikke eksisterer tilsvarende konvensjoner for fritt rettsråd, har praksis vist at søknader fra utlendinger som er bosatt i Norge, blir behandlet på samme måte som for norske statsborgere. Dette forutsetter imidlertid at søkerens problem har en spesiell tilknytning til Norge, og at det er nødvendig å engasjere en advokat her i landet i den aktuelle saken. Dette understrekes av rettshjelploven § 4 annet ledd første punktum.

Begrensninger og unntak

Fri sakførsel kan kun innvilges for saker som behandles av norske domstoler eller forvaltningsorganer, ifølge rettshjelploven § 4 annet ledd annet punktum. Unntak kan gjøres dersom det søkes fritt rettsråd for utenlandske domstoler eller forvaltningsorganer etter reglene i rettshjelploven § 12. Disse unntakene krever spesiell behandling og vilkår.

Fri rettshjelp for ideelle sammenslutninger

Prinsippet om fri rettshjelp for fysiske personer er tydelig. Likevel finnes det situasjoner hvor ideelle sammenslutninger kan søke om fri rettshjelp. Dette inkluderer organisasjoner, foreninger, stiftelser og selskaper med ideelt formål. Slike tilfeller behandles restriktivt, og det kreves spesielle omstendigheter knyttet til sammenslutningen for at fri rettshjelp skal innvilges.

Særskilte grunner for fri sakførsel

Høyesterett har særskilte fullmakter til å innvilge fri sakførsel for andre enn fysiske personer når særlige grunner foreligger. Tilsvarende kan Statsforvalteren gjøre dette i henhold til rettshjelploven § 16 tredje ledd jf. EMK. Her er praksis og prosedyrer av stor betydning for å sikre en rettferdig og likebehandlende tilnærming.

Oppnevning av prosessfullmektig (Rettshjelploven §21)

av
Oppnevning av prosessfullmektig - advokat

Rettshjelploven §21 gir en part som er tildelt fri sakførsel rett til å få oppnevnt en prosessfullmektig. Det er domstolen eller forvaltningsorganet som skal oppnevne en prosessfullmektig for parten i henhold til fri sakførselsbevillingen. Det avgjørende for hvem som blir oppnevnt som prosessfullmektig, er partens ønske.

Det er imidlertid en viktig avgrensning i §21 når det gjelder oppnevning av prosessfullmektig for barn i saker som involverer barnevernet. Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse fra 2014, HR-2014-1022-U, uttalt at når et barn har partsrettigheter i medhold av barnevernloven §6-3, er barnet selv prosessdyktig etter tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Det betyr at når retten skal vurdere hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig for barnet etter §21, må utgangspunktet være barnets eget ønske, og ikke synet til foreldrene.

I denne saken hadde lagmannsretten lagt avgjørende vekt på foreldrenes synspunkt ved valg av prosessfullmektig for barnet, noe som var i strid med §21 og tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet av Høyesterett på grunn av uriktig forståelse av rettshjelploven §21.

Det er viktig å merke seg at når barnet ikke er prosessdyktig, som er hovedregelen, skal barnets syn likevel tillegges vekt ved valg av prosessfullmektig ut fra barnets alder og modenhet, i henhold til Grunnloven §104 og Barnekonvensjonen artikkel 12. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets synspunkter selv om barnet ikke har partsrettigheter.

Oppnevning av prosessfullmektig etter rettshjelploven §21 er et viktig virkemiddel for å sikre likhet for loven og rettferdig behandling for alle parter i en rettssak. Det er derfor viktig at domstolene og forvaltningsorganene følger bestemmelsen og tar hensyn til partenes ønsker og synspunkter, spesielt når det gjelder barns rettigheter og interesser.

Bostedsforbeholdet i salærforskriften

av
Salærforskriften, bostedsforbehold, advokatutgifter, merutgifter, rettskrets, fri rettsråd, fri sakførsel, rettshjelpsberettigede, reiseutgifter, oppholdsutgifter, fraværsgodtgjøring, spesielle tilfelle, søknad om opphevelse, bistand, rettssikkerhet, skjønnsmargin, klientforhold, språkbeherskelse, Høyesteretts ankeutvalg, salærfastsettende myndighet, offentlige utgifter, rettsprosess, urettferdighet, urimelighet, varetektsfengsling

Salærforskriften er et nøkkelverktøy for å sikre rettferdig og effektiv utøvelse av advokatvirksomhet i Norge. En viktig bestemmelse i denne forskriften er §9, også kjent som «bostedsforbeholdet». Denne bestemmelsen handler om de betingelser som må oppfylles for at advokater skal kunne motta kompensasjon for reise og oppholdsutgifter, samt fraværsgodtgjøring, når de tar på seg saker utenfor sin geografiske rettskrets.

Bestemmelsen i §9 er todelt. På den ene side kan det offentlige nekte å dekke merutgifter som følge av valg av advokat med kontor utenfor rettskretsen, eller advokat utenfor rimelig nærhet av den rettshjelpsberettigedes bosted eller oppholdssted i fri rettsrådsak eller i fri sakførselsak for forvaltningsorgan. På den andre side er det gitt en mulighet for unntak i «spesielle tilfelle», der reise- og oppholdsutgifter og/eller fraværsgodtgjøring kan dekkes helt eller delvis av det offentlige.

Det er her viktig å merke seg at den salærfastsettende myndighet har en viss skjønnsmargin når det gjelder å bestemme hvilke tilfeller som kvalifiserer som «spesielle». En slik vurdering kan blant annet inkludere sakens art, omfang, viktighet for klienten og vanskelighetsgrad. Tidligere klientforhold kan også være av betydning, samt størrelsen av merutgiftene ved en eventuell opphevelse av bostedsforbeholdet.

I denne forbindelse er det avgjørende å være oppmerksom på at Høyesteretts ankeutvalg har lagt vekt på at det kan være av betydning om forsvareren behersker klientens språk. Dette kan ha en side til utgiftene ved saken, idet klientsamtaler kan foretas uten tolk.

Bestemmelsen i §9 fjerde ledd handler om at en søknad om opphevelse av bostedsforbeholdet som hovedregel skal fremsettes før bistand ytes. Dette innebærer at det offentlige ikke er forpliktet til å behandle søknader om opphevelse av bostedsforbeholdet for bistand som allerede er ytet. Det er imidlertid viktig å merke seg at det kan gjøres unntak fra dette prinsippet, spesielt i tilfeller hvor saken er av en slik karakter at det vil være urettferdig eller urimelig å ikke vurdere søknaden.

I alt, Salærforskriften §9 representerer et balansepunkt mellom behovet for å kontrollere offentlige utgifter og det overordnede målet om å sikre rettferdighet i rettsprosessen. Dette er en kompleks og ofte utfordrende balansegang som krever nøye vurdering og skjønn fra den salærfastsettende myndighet.

Om salærfastsetting og utbetaling

av
Salærforskriften § 6, Salærfastsetting, Utbetaling av salær, 30 dagers regelen, Klagefrist, Klagebehandling, Godkjent salær, Langvarig sak, Tidkrevende sak, Forskudd på salær, Opptjent salær, Spesifikasjon av arbeid, Tidsrom for arbeid, Forskuddsutbetaling, Godkjenning av arbeidsoppgave, Overskridelse av godkjent beløp, Tilbakebetaling av forskudd, Juridisk prosedyre, Norsk juridisk praksis, Salærprosedyre, Salærkrav, Utbetalingstid for salær, Salærvurdering, Rettssaker, Juridiske kostnader, Rettferdig kompensasjon

I lovens verden er det avgjørende å forstå detaljene og finessene i hver paragraf, og salærforskriften § 6 er intet unntak. Denne delen av loven gir klare retningslinjer om salærfastsetting og utbetaling.

§ 6 fremhever at salærfastsetting og utbetaling skal skje så vidt mulig innen 30 dager. Dette sikrer at den som utfører arbeidet får betalt i en rimelig tidsperiode. Loven erkjenner imidlertid at det kan oppstå situasjoner som gjør det vanskelig å fullføre denne prosessen innenfor den gitte tidsrammen.

Denne paragrafen angir også at godkjent salær skal utbetales, selv om klagefristen ikke er ute eller klagebehandlingen ikke er avsluttet. Denne bestemmelsen sikrer at den salærberettigede ikke blir uforholdsmessig påvirket av eventuelle forsinkelser i klageprosessen.

En annen viktig detalj i § 6 er at i tilfeller hvor en sak er spesielt langvarig og tidkrevende, kan det utbetales et forskudd tilsvarende det salær som hittil er opptjent i saken. Denne bestemmelsen er lagt inn for å sikre at advokater og andre som legger ned et betydelig arbeid i en sak, ikke blir stående uten kompensasjon i løpet av prosessen.

Når det utbetales et forskudd, må det innleveres en spesifikasjon av hvilket arbeid forskuddsutbetalingen gjelder, og i hvilket tidsrom dette arbeid er utført. Dette er for å sikre transparens og nøyaktighet i utbetalingen. Forskuddsbetalingen er imidlertid betinget av endelig godkjenning, og utbetalt beløp kan kreves tilbake dersom arbeidsoppgaven ikke blir godkjent eller beløpet overskrider det som er endelig godtatt.

Så, selv om det kan virke som om § 6 i salærforskriften er ganske rett fram, er det viktig å være oppmerksom på detaljene og nøyaktig hva det innebærer for både den som utfører arbeidet og den som godkjenner og utbetaler salæret.

Reisefravær og salærfastsettelse

av
Salærforskriften, Reisefravær, Reisetid, Godtgjøring, Fraværsgodtgjøring, Rettssted, Salærsats, Salærberettiget, Fast lønn, Fraværsutgifter, Reiseregulativ, Agder lagmannsrett, LA-2022-59314, Reisetid definisjon, Kontorfravær, Høyesteretts ankeutvalg, HR-2018-1873-U, Salærforskriften endring, Halvering av sats, Overgangsregler, Salærfastsettelse, Fraværskompensasjon, Rettferdig kompensasjon, Salær ved reisefravær, Varetektsfengsling

Salærforskriften § 8 omhandler godtgjøring for reisetid og annet fravær i arbeidstiden, som strekker seg fra klokken 0800 til 1600 på hverdager. Denne forskriften kan være komplisert å forstå og implementere, og det er derfor vi dykker dypere inn i denne bestemmelsen i dag.

For det første, i henhold til forskriftens regler, gis det godtgjøring for reisetid og annet sammenhengende fravær som varer ut over 30 minutter. Salæret er fastsatt til 0,7 ganger salærsatsen. Dette regulerer, blant annet, hvordan en advokat blir kompensert for tiden brukt på reiserelatert arbeid.

Videre spesifiserer forskriften at ingen godtgjøring skal gis for reisen til og fra rettsstedet, dersom det ville være mer kostnadseffektivt for staten at den salærberettigede overnatter på stedet. Dette unntaket gjelder også for salærberettigede med fast lønn, med mindre de kan dokumentere lønnstap under fraværet fra sitt faste arbeidssted.

Når det gjelder utgifter i forbindelse med fravær, skal disse utgiftene ikke honoreres etter salærforskriften, men skal dekkes i henhold til statens reiseregulativ. Imidlertid, som understreket av Agder lagmannsrett i kjennelse LA-2022-59314, er det viktig å merke seg at definisjonen av «reisetid» etter salærforskriften § 8 første ledd også omfatter tid man er borte fra kontoret, og ikke bare selve reisetiden.

Dette er ytterligere forsterket av Høyesteretts ankeutvalg sin kjennelse HR-2018-1873-U, som kommenterte endringen i salærforskriften § 8 andre ledd angående halvering av satsen, som trådte i kraft 1. januar 2017. Det fremhevet viktigheten av korrekt tolkning og implementering av disse reglene for å sikre rettferdig kompensasjon for advokater.

Reglene rundt reisefravær og salærfastsettelse kan virke innviklede, men domstolene har gitt veiledende kjennelser for å bringe klarhet i tolkningen. Forståelsen og implementeringen av salærforskriften § 8 er av stor betydning for advokater og rettsvesenet som helhet, og det er derfor viktig å være klar over og forstå innholdet og anvendelsen av denne bestemmelsen.

Oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og familiesaker og saker om umyndiggjøring

av
Oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og familiesaker og saker om umyndiggjøring

Rettshjelploven § 20 regulerer oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og familiesaker og saker om umyndiggjøring. Denne bestemmelsen sikrer retten til fri sakførsel for saksøkte som ikke har møtt opp eller gitt tilsvar under saksforberedelsen, eller er uteblitt fra hovedforhandlingen. Dersom retten finner det nødvendig, kan den oppnevne en prosessfullmektig for saksøkte, selv om vedkommende ikke oppfyller de økonomiske vilkårene i § 16.

I ekteskaps- og familiesaker etter § 16 annet ledd jf. § 11 annet ledd nr. 1 er det særlig viktig at begge parter har like muligheter til å føre sin sak, uavhengig av økonomiske ressurser. Dersom saksøkte ikke har gitt tilsvar eller er uteblitt fra hovedforhandlingen, kan oppnevning av prosessfullmektig være nødvendig for å sikre en rettferdig rettergang. Saksøkte vil imidlertid være ansvarlig for å dekke utgiftene til prosessfullmektigen, og beløpet vil være tvangsgrunnlag for utlegg.

I saker om umyndiggjøring, som reguleres av loven av 28. november 1898, har vergemålsretten en spesiell rolle. Vergemålsretten kan gi fri sakførsel til den som er begjært umyndiggjort eller som begjærer et vergemål opphevet dersom retten finner det nødvendig. Fri sakførsel kan gis uavhengig av vedkommendes økonomiske situasjon, og det er adgang for vergemålsretten til å dispensere fra de økonomiske vilkårene etter § 8. Dette sikrer at personer som er berørt av umyndiggjøringssaker har like muligheter til å føre sin sak, uavhengig av økonomi.

Det er viktig å merke seg at retten til fri sakførsel i ankesaker er regulert i en annen bestemmelse i rettshjelploven, nemlig § 17. I ankesaker skal retten av eget tiltak og uten behovsprøving gi partene fri sakførsel. Dette er en viktig regel som sikrer like muligheter for begge parter til å anke en sak, uavhengig av økonomiske ressurser.

Oppnevning av prosessfullmektig og retten til fri sakførsel er viktige prinsipper i rettssystemet som sikrer at alle parter har like muligheter til å føre sin sak uavhengig av økonomi. Rettshjelploven § 20 er en viktig bestemmelse som bidrar til å sikre rettferdighet i ekteskaps- og familiesaker og saker om umyndiggjøring.

Nedsettelse av salæret

av
Salærforskriften § 7, Nedsettelse av salæret, Salærfastsettende myndighet, Rimelig tidsbruk, Nødvendig tidsbruk, Straffesaker, Fri rettshjelp, Arbeidsoppgave, Saksforberedelse, Salærbegrunnelse, Høyesteretts kjennelse, HR-2022-350-A, Dysleksi i jus, Indirekte diskriminering, Sakens omfang og kompleksitet, HR-2019-1899-U, Salærnedsettelse begrunnelse, HR-2013-319-U, Feilaktig forståelse av salærforskriften, Jurysak, Advokatfullmektig, Salærkrav, Rettferdig salær, Juridisk praksis, Juridisk tolkning

En forståelse av salærforskriften § 7, som omhandler nedsettelse av salæret, er essensiell i juridisk praksis. Denne forskriften innebærer at den salærfastsettende myndighet har plikt til å redusere salæret dersom det er brukt mer tid enn hva som kan anses som rimelig og nødvendig på en sak.

Spesielt i straffesaker og i saker etter lov om fri rettshjelp kap. III, har den som har innlevert arbeidsoppgaven rett til å uttale seg før salæret reduseres. Hvis nødvendig, kan retten også innhente sakens dokumenter for å vurdere omfanget av saksforberedelsen.

Høyesteretts enstemmige kjennelse i avdeling 10.2.2022 – HR-2022-350-A gir viktige veiledninger om forståelsen av § 7. Lagmannsretten la til grunn at advokatens dysleksi, som førte til økt tidsbruk, ikke gir grunn til å gi dekning for denne tiden ved salærfastsettelsen. Høyesterett støttet denne tolkningen og forkastet advokatens anke. Retten la vekt på at salæret skal fastsettes basert på sakens omfang og kompleksitet, ikke på individuelle egenskaper hos advokaten. Dermed ble det slått fast at det ikke er diskriminerende å ikke ta hensyn til advokatens dysleksi ved salærfastsettelsen.

Videre har Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse – HR-2019-1899-U – uttalt at det ikke er krav om at retten må begrunne en reduksjon med henvisning til bestemte timeposter ved nedsettelse av salæret etter § 7. Det er imidlertid forutsatt at det fremgår klart hvorfor salæret er satt ned, og at det begrunnes hvorfor retten mener at salæret overstiger det som er rimelig og nødvendig.

I kjennelse 8. februar 2013 – HR-2013-319-U, fastslo Høyesteretts ankeutvalg at lagmannsretten hadde bygget på en uriktig generell forståelse av salærforskriften § 7 første ledd. Dette viser at rettens forståelse og anvendelse av denne forskriften kan variere, og det understreker viktigheten av en dypere forståelse av § 7 for advokater og andre involverte parter.

Ring oss