Rettshjelploven er en viktig lov som har til formål å sikre at alle har tilgang til nødvendig rettshjelp uavhengig av økonomiske forhold. En av bestemmelsene i rettshjelploven som er spesielt relevant i ekteskaps- og familiesaker er § 20, som gir domstolen mulighet til å oppnevne en prosessfullmektig for en saksøkt som ikke har gitt tilsvar eller som er uteblitt fra hovedforhandlingen.
Oppnevning av prosessfullmektig kan skje dersom domstolen finner det nødvendig. Dette kan være tilfellet dersom saksøkte ikke har gitt tilsvar i saken eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. I slike tilfeller kan det være behov for å oppnevne en prosessfullmektig for å sikre at saksøkte får en rettferdig behandling av saken.
Det er viktig å merke seg at oppnevning av prosessfullmektig kan skje selv om saksøkte ikke oppfyller de økonomiske vilkårene i § 16 i rettshjelploven. Dette betyr at selv om saksøkte ikke har økonomiske ressurser til å betale for en prosessfullmektig, kan domstolen likevel oppnevne en for å sikre en rettferdig behandling av saken.
Saksøkte vil imidlertid være ansvarlig for å erstatte det offentliges utlegg til prosessfullmektigen. Dette betyr at saksøkte må betale tilbake utgiftene som er pådratt i forbindelse med oppnevningen av prosessfullmektigen. Beløpet som må betales tilbake vil være et tvangsgrunnlag for utlegg, noe som betyr at det kan kreves inn med tvang dersom saksøkte ikke betaler frivillig.
Oppnevning av en prosessfullmektig kan være svært nyttig i ekteskaps- og familiesaker der saksøkte ikke har gitt tilsvar eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. Dette vil bidra til å sikre en rettferdig behandling av saken og at alle parter får en reell mulighet til å fremme sin sak. Samtidig må saksøkte være klar over at det vil påløpe kostnader i forbindelse med oppnevning av en prosessfullmektig, og at disse kostnadene vil være tvangsgrunnlag for utlegg dersom de ikke betales tilbake frivillig.
