Rettshjelploven § 8 gir adgang til å kreve refusjon av det offentliges utgifter når en persons økonomiske stilling blir vesentlig bedret som følge av bistand gitt etter loven. Organet som har innvilget fri rettshjelp, eller departementet når det er en advokat eller rettshjelper som har innvilget rettshjelp, har myndighet til å kreve refusjon. Refusjonen kan trekkes tilbake hvis det er gitt uriktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon eller hvis situasjonen vesentlig bedres før rettshjelpen er avsluttet.
Vilkåret for å kreve refusjon er at søkerens økonomiske stilling er vesentlig bedret som en direkte følge av den rettshjelpen som er gitt. I vurderingen skal det tas hensyn til alle forhold av betydning for rettshjelpmottakeren, inkludert sakens art, årsaken til og karakteren av den økonomiske forbedringen, samt den fysiske og psykiske helsetilstanden og familiesituasjonen til rettshjelpmottakeren. Det skal også ses hen til om rettshjelpen er gitt etter dispensasjon fra de økonomiske vilkårene og hvor stor grad bedringen fører til at inntekts- eller formuesgrensene overskrides.
Det må generelt kreves en større forbedring av økonomien for å kreve refusjon av en fri sakførsel enn en fritt rettsrådsbevilling. Likevel vil det vanligvis ikke være rimelig å kreve refusjon i saker der søkeren får tilkjent personskadeerstatning uten at utgifter til advokatbistand dekkes særskilt, og saken har vært så omfattende at utgiftene til rettshjelp utgjør en vesentlig del av erstatningsbeløpet. Refusjon kan likevel være aktuelt når vedkommende får sin økonomiske situasjon vesentlig forbedret som følge av et skifteoppgjør, f.eks. ved en større kontantutbetaling som ikke er tiltenkt ny bolig.
Rettshjelploven § 8 gir også adgang til å trekke tilbake bevilling til bistand gitt etter loven når det er gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon eller hvis situasjonen vesentlig bedres før rettshjelpen er avsluttet. Utbetalt salær som etter vedtak i henhold til denne paragrafen kreves refundert, er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet som nevnt i første ledd innkreves av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.