dekning av utgifter – Fri Rettshjelp

Å navigere gjennom juridiske prosesser kan ofte medføre diverse kostnader og utgifter. Heldigvis gir rettshjelpsloven noen retningslinjer for dekning av visse utgifter som klienter kan pådra seg i forbindelse med en fri rettsrådssak. Dette blogginnlegget tar for seg hva som kan dekkes og hvordan det kan bli dekket.

Samtykke og kompetanse

Ifølge rettshjelpsloven § 14 annet ledd første punktum, har departementet myndighet til å samtykke i dekning av vesentlige og nødvendige utgifter som en part har hatt i forbindelse med en fri rettsrådssak. Denne myndigheten er delegert til fylkesmannen, som er omtalt i rettshjelpsforskriften § 3-3 og punkt 2.6.1.

Reise- og oppholdsutgifter

Klientens egne reise- og oppholdsutgifter kan dekkes i henhold til rettshjelpsloven, forutsatt at utgiftene er vesentlige. Dette betyr at mindre reiseutgifter normalt ikke dekkes. Det er vanlig praksis at reiseutgifter på opptil 2 ganger den offentlige salærsatsen ikke anses som vesentlige i henhold til loven. I tillegg må reisen være nødvendig for saken. Hvis bruk av telefon eller andre rimeligere tiltak er tilstrekkelig, dekkes ikke reiseutgiftene. Det er også krav om at reiseutgiftene begrenses ved å velge rimeligste måte å reise på.

Tolkebistand og oversettelse

Kostnadene for tolkebistand anses som klientens egne utgifter og kan dekkes i den grad de er vesentlige og nødvendige. I saker som involverer utlendinger, spesifiserer rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 1 at tolkebistand normalt er nødvendig. I disse tilfellene kan tolk benyttes i inntil 3 timer uten forhåndssøknad til fylkesmannen. Fylkesmannen vurderer imidlertid innvilgelsen etter at bistanden er gitt. Det er viktig å merke seg at de første 3 timene ikke automatisk dekkes, og eventuelle behov for tolkebistand utover dette må søkes om og begrunnes av advokaten.

Når det gjelder oversettelse av dokumenter, forventes det at det offentlige organet som håndterer saken, sørger for oversettelse av nødvendige dokumenter for å kunne treffe en forsvarlig avgjørelse i saken. Slike utgifter faller utenfor rettshjelpslovens dekningsområde. Kostnader for nødvendig skriftlig oversettelse kan unntaksvis dekkes, men kun etter forhåndsgodkjennelse fra fylkesmannen, og behovet må være nøye begrunnet. Disse utgiftene inkluderes i advokatens salæroppgave, ikke tolkens.

Formålet med rettshjelplovens første ledd er klart: det er å tilby nødvendig bistand til de som ikke har økonomisk kapasitet til å dekke kostnadene knyttet til juridisk rådgivning. Denne bestemmelsen legger vekt på rettshjelpordningens primære formål, nemlig å sikre tilgjengelighet til juridisk støtte for de som er økonomisk sårbare. Men hva innebærer egentlig denne formålsbestemmelsen?

For det første bør det bemerkes at rettshjelploven søker å begrense dekningen til saker av betydelig personlig og velferdsmessig betydning. Det betyr at kun de sakene som direkte berører den enkeltes velferd og personlige situasjon i stor grad skal være omfattet av rettshjelpordningen. For nærmere innsikt i dette, kan man henvise til Ot.prp. nr. 91 (2003-2004) side 8 flg. og Innst. O. nr. 43 (2004-2005) side 2.

En avgjørende faktor i denne sammenhengen er nødvendigheten av juridisk bistand. Rettshjelpordningen er til for å fylle gapet der en person ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser uten juridisk støtte. Dette betyr at dersom en søker er i stand til å håndtere sine egne anliggender, vil rettshjelp ikke være aktuelt. Videre er det kun aktuelle tvister eller krav som vil bli vurdert for dekning under rettshjelpordningen. Generell rådgivning eller fremtidige potensielle problemstillinger faller ikke inn under denne ordningen.

Det fremgår også av formålsbestemmelsen at saker som kan dekkes av andre tilgjengelige ordninger eller der advokatkostnader kan dekkes på annen måte, ikke vil bli ansett som nødvendige for rettshjelpstiltaket. For ytterligere innsikt i dette spørsmålet, kan man studere punkt 3 om lovens subsidiære karakter.

Videre kan man utlede fra formålsbestemmelsen at det normalt sett ikke vil bli vurdert som nødvendig å dekke kostnadene for mer enn én advokat i en enkelt sak. Personer som har krav på fri rettshjelp har frihet til å velge sin egen advokat, og de kan til og med bytte advokat underveis i saken. Likevel dekkes ikke eventuelle merkostnader ved slike bytter av det offentlige, i henhold til salærforskriften § 12 med kommentarer fra Justis- og beredskapsdepartementets veileder datert 1. januar 2020, samt rundskrivets pkt. 2.10.

Viktigst av alt, formålsbestemmelsen gir en veiledende retning for tolkningen av alle bestemmelser i loven, spesielt når det gjelder spørsmål om omfanget og dekningen av utgifter. Den setter kursen for rettshjelpordningens mål og bidrar til å sikre at rettshjelp blir tilgjengelig for dem som trenger det mest.

Egne utgifter i forbindelse med rettshjelp: Hva dekkes og hvordan?

Hva er formålet med rettshjelploven?