I henhold til rettshjelpsloven § 9 første ledd og rettshjelpsforskriften § 2-1, er det fastsatt klare retningslinjer angående betaling av egenandel i forbindelse med rettshjelpstjenester. Disse retningslinjene er avgjørende for å sikre rettferdighet og lik tilgang til juridisk bistand.
Dersom en person mottar rettshjelp uten at det foreligger en økonomisk behovsprøving, skal det ikke pålegges noen egenandel. Dette prinsippet er basert på en viktig ide om at alle bør ha rett til juridisk hjelp uavhengig av sin økonomiske situasjon. Det er en grunnleggende rettighet som samfunnet vårt verdsetter høyt.
Imidlertid gjelder det en annen regel for de som mottar behovsprøvd fri rettshjelp og har en årlig bruttoinntekt på kr 100.000,- eller mer. I slike tilfeller skal mottakeren betale en egenandel for den juridiske bistanden de mottar, i samsvar med rettshjelpsloven § 9 første ledd og rettshjelpsforskriften § 2-2. Det er viktig å understreke at denne egenandelen er gjeldende uansett hva slags type rettshjelp det dreier seg om, og uansett hvor omfattende saken er. Det er ikke mulig å søke om ettergivelse eller reduksjon av denne egenandelen.
Derfor påligger det en stor plikt på advokater og juridiske tjenesteytere. Når en klient søker hjelp og kommer til den første konsultasjonen, er det av ytterste viktighet at advokaten gir grundig informasjon om egenandelsordningen. Dette gir klienten muligheten til å forstå kostnadene som kan påløpe i tillegg til juridisk bistand, og gjør prosessen mer transparent og forutsigbar.
I et samfunn som bygger på prinsippene om rettferdighet og likebehandling, er det nødvendig å sikre at alle har tilgang til juridisk hjelp når de trenger det. Samtidig er det rimelig at de som har økonomisk evne til å bidra, deler en rimelig byrde. Ved å følge de fastsatte reglene om egenandel, kan vi opprettholde en balanse mellom rettferdighet og bærekraftighet i rettshjelpssystemet vårt.
