Bostedsforbeholdet i salærforskriften

Salærforskriften, bostedsforbehold, advokatutgifter, merutgifter, rettskrets, fri rettsråd, fri sakførsel, rettshjelpsberettigede, reiseutgifter, oppholdsutgifter, fraværsgodtgjøring, spesielle tilfelle, søknad om opphevelse, bistand, rettssikkerhet, skjønnsmargin, klientforhold, språkbeherskelse, Høyesteretts ankeutvalg, salærfastsettende myndighet, offentlige utgifter, rettsprosess, urettferdighet, urimelighet, varetektsfengsling

Salærforskriften er et nøkkelverktøy for å sikre rettferdig og effektiv utøvelse av advokatvirksomhet i Norge. En viktig bestemmelse i denne forskriften er §9, også kjent som “bostedsforbeholdet”. Denne bestemmelsen handler om de betingelser som må oppfylles for at advokater skal kunne motta kompensasjon for reise og oppholdsutgifter, samt fraværsgodtgjøring, når de tar på seg saker utenfor sin geografiske rettskrets.

Bestemmelsen i §9 er todelt. På den ene side kan det offentlige nekte å dekke merutgifter som følge av valg av advokat med kontor utenfor rettskretsen, eller advokat utenfor rimelig nærhet av den rettshjelpsberettigedes bosted eller oppholdssted i fri rettsrådsak eller i fri sakførselsak for forvaltningsorgan. På den andre side er det gitt en mulighet for unntak i “spesielle tilfelle”, der reise- og oppholdsutgifter og/eller fraværsgodtgjøring kan dekkes helt eller delvis av det offentlige.

Det er her viktig å merke seg at den salærfastsettende myndighet har en viss skjønnsmargin når det gjelder å bestemme hvilke tilfeller som kvalifiserer som “spesielle”. En slik vurdering kan blant annet inkludere sakens art, omfang, viktighet for klienten og vanskelighetsgrad. Tidligere klientforhold kan også være av betydning, samt størrelsen av merutgiftene ved en eventuell opphevelse av bostedsforbeholdet.

I denne forbindelse er det avgjørende å være oppmerksom på at Høyesteretts ankeutvalg har lagt vekt på at det kan være av betydning om forsvareren behersker klientens språk. Dette kan ha en side til utgiftene ved saken, idet klientsamtaler kan foretas uten tolk.

Bestemmelsen i §9 fjerde ledd handler om at en søknad om opphevelse av bostedsforbeholdet som hovedregel skal fremsettes før bistand ytes. Dette innebærer at det offentlige ikke er forpliktet til å behandle søknader om opphevelse av bostedsforbeholdet for bistand som allerede er ytet. Det er imidlertid viktig å merke seg at det kan gjøres unntak fra dette prinsippet, spesielt i tilfeller hvor saken er av en slik karakter at det vil være urettferdig eller urimelig å ikke vurdere søknaden.

I alt, Salærforskriften §9 representerer et balansepunkt mellom behovet for å kontrollere offentlige utgifter og det overordnede målet om å sikre rettferdighet i rettsprosessen. Dette er en kompleks og ofte utfordrende balansegang som krever nøye vurdering og skjønn fra den salærfastsettende myndighet.

Reisefravær og salærfastsettelse

Salærforskriften, Reisefravær, Reisetid, Godtgjøring, Fraværsgodtgjøring, Rettssted, Salærsats, Salærberettiget, Fast lønn, Fraværsutgifter, Reiseregulativ, Agder lagmannsrett, LA-2022-59314, Reisetid definisjon, Kontorfravær, Høyesteretts ankeutvalg, HR-2018-1873-U, Salærforskriften endring, Halvering av sats, Overgangsregler, Salærfastsettelse, Fraværskompensasjon, Rettferdig kompensasjon, Salær ved reisefravær, Varetektsfengsling

Salærforskriften § 8 omhandler godtgjøring for reisetid og annet fravær i arbeidstiden, som strekker seg fra klokken 0800 til 1600 på hverdager. Denne forskriften kan være komplisert å forstå og implementere, og det er derfor vi dykker dypere inn i denne bestemmelsen i dag.

For det første, i henhold til forskriftens regler, gis det godtgjøring for reisetid og annet sammenhengende fravær som varer ut over 30 minutter. Salæret er fastsatt til 0,7 ganger salærsatsen. Dette regulerer, blant annet, hvordan en advokat blir kompensert for tiden brukt på reiserelatert arbeid.

Videre spesifiserer forskriften at ingen godtgjøring skal gis for reisen til og fra rettsstedet, dersom det ville være mer kostnadseffektivt for staten at den salærberettigede overnatter på stedet. Dette unntaket gjelder også for salærberettigede med fast lønn, med mindre de kan dokumentere lønnstap under fraværet fra sitt faste arbeidssted.

Når det gjelder utgifter i forbindelse med fravær, skal disse utgiftene ikke honoreres etter salærforskriften, men skal dekkes i henhold til statens reiseregulativ. Imidlertid, som understreket av Agder lagmannsrett i kjennelse LA-2022-59314, er det viktig å merke seg at definisjonen av “reisetid” etter salærforskriften § 8 første ledd også omfatter tid man er borte fra kontoret, og ikke bare selve reisetiden.

Dette er ytterligere forsterket av Høyesteretts ankeutvalg sin kjennelse HR-2018-1873-U, som kommenterte endringen i salærforskriften § 8 andre ledd angående halvering av satsen, som trådte i kraft 1. januar 2017. Det fremhevet viktigheten av korrekt tolkning og implementering av disse reglene for å sikre rettferdig kompensasjon for advokater.

Reglene rundt reisefravær og salærfastsettelse kan virke innviklede, men domstolene har gitt veiledende kjennelser for å bringe klarhet i tolkningen. Forståelsen og implementeringen av salærforskriften § 8 er av stor betydning for advokater og rettsvesenet som helhet, og det er derfor viktig å være klar over og forstå innholdet og anvendelsen av denne bestemmelsen.

Ring oss