Salærforskriften er et nøkkelverktøy for å sikre rettferdig og effektiv utøvelse av advokatvirksomhet i Norge. En viktig bestemmelse i denne forskriften er §9, også kjent som «bostedsforbeholdet». Denne bestemmelsen handler om de betingelser som må oppfylles for at advokater skal kunne motta kompensasjon for reise og oppholdsutgifter, samt fraværsgodtgjøring, når de tar på seg saker utenfor sin geografiske rettskrets.
Bestemmelsen i §9 er todelt. På den ene side kan det offentlige nekte å dekke merutgifter som følge av valg av advokat med kontor utenfor rettskretsen, eller advokat utenfor rimelig nærhet av den rettshjelpsberettigedes bosted eller oppholdssted i fri rettsrådsak eller i fri sakførselsak for forvaltningsorgan. På den andre side er det gitt en mulighet for unntak i «spesielle tilfelle», der reise- og oppholdsutgifter og/eller fraværsgodtgjøring kan dekkes helt eller delvis av det offentlige.
Det er her viktig å merke seg at den salærfastsettende myndighet har en viss skjønnsmargin når det gjelder å bestemme hvilke tilfeller som kvalifiserer som «spesielle». En slik vurdering kan blant annet inkludere sakens art, omfang, viktighet for klienten og vanskelighetsgrad. Tidligere klientforhold kan også være av betydning, samt størrelsen av merutgiftene ved en eventuell opphevelse av bostedsforbeholdet.
I denne forbindelse er det avgjørende å være oppmerksom på at Høyesteretts ankeutvalg har lagt vekt på at det kan være av betydning om forsvareren behersker klientens språk. Dette kan ha en side til utgiftene ved saken, idet klientsamtaler kan foretas uten tolk.
Bestemmelsen i §9 fjerde ledd handler om at en søknad om opphevelse av bostedsforbeholdet som hovedregel skal fremsettes før bistand ytes. Dette innebærer at det offentlige ikke er forpliktet til å behandle søknader om opphevelse av bostedsforbeholdet for bistand som allerede er ytet. Det er imidlertid viktig å merke seg at det kan gjøres unntak fra dette prinsippet, spesielt i tilfeller hvor saken er av en slik karakter at det vil være urettferdig eller urimelig å ikke vurdere søknaden.
I alt, Salærforskriften §9 representerer et balansepunkt mellom behovet for å kontrollere offentlige utgifter og det overordnede målet om å sikre rettferdighet i rettsprosessen. Dette er en kompleks og ofte utfordrende balansegang som krever nøye vurdering og skjønn fra den salærfastsettende myndighet.
