Oppnevning av prosessfullmektig (Rettshjelploven §21)

Oppnevning av prosessfullmektig - advokat

Rettshjelploven §21 gir en part som er tildelt fri sakførsel rett til å få oppnevnt en prosessfullmektig. Det er domstolen eller forvaltningsorganet som skal oppnevne en prosessfullmektig for parten i henhold til fri sakførselsbevillingen. Det avgjørende for hvem som blir oppnevnt som prosessfullmektig, er partens ønske.

Det er imidlertid en viktig avgrensning i §21 når det gjelder oppnevning av prosessfullmektig for barn i saker som involverer barnevernet. Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse fra 2014, HR-2014-1022-U, uttalt at når et barn har partsrettigheter i medhold av barnevernloven §6-3, er barnet selv prosessdyktig etter tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Det betyr at når retten skal vurdere hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig for barnet etter §21, må utgangspunktet være barnets eget ønske, og ikke synet til foreldrene.

I denne saken hadde lagmannsretten lagt avgjørende vekt på foreldrenes synspunkt ved valg av prosessfullmektig for barnet, noe som var i strid med §21 og tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet av Høyesterett på grunn av uriktig forståelse av rettshjelploven §21.

Det er viktig å merke seg at når barnet ikke er prosessdyktig, som er hovedregelen, skal barnets syn likevel tillegges vekt ved valg av prosessfullmektig ut fra barnets alder og modenhet, i henhold til Grunnloven §104 og Barnekonvensjonen artikkel 12. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets synspunkter selv om barnet ikke har partsrettigheter.

Oppnevning av prosessfullmektig etter rettshjelploven §21 er et viktig virkemiddel for å sikre likhet for loven og rettferdig behandling for alle parter i en rettssak. Det er derfor viktig at domstolene og forvaltningsorganene følger bestemmelsen og tar hensyn til partenes ønsker og synspunkter, spesielt når det gjelder barns rettigheter og interesser.

Refusjon av det offentliges utgifter (Rettshjelploven §8)

Refusjon av det offentliges utgifter (Rettshjelploven §8)

Rettshjelploven § 8 gir adgang til å kreve refusjon av det offentliges utgifter når en persons økonomiske stilling blir vesentlig bedret som følge av bistand gitt etter loven. Organet som har innvilget fri rettshjelp, eller departementet når det er en advokat eller rettshjelper som har innvilget rettshjelp, har myndighet til å kreve refusjon. Refusjonen kan trekkes tilbake hvis det er gitt uriktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon eller hvis situasjonen vesentlig bedres før rettshjelpen er avsluttet.

Vilkåret for å kreve refusjon er at søkerens økonomiske stilling er vesentlig bedret som en direkte følge av den rettshjelpen som er gitt. I vurderingen skal det tas hensyn til alle forhold av betydning for rettshjelpmottakeren, inkludert sakens art, årsaken til og karakteren av den økonomiske forbedringen, samt den fysiske og psykiske helsetilstanden og familiesituasjonen til rettshjelpmottakeren. Det skal også ses hen til om rettshjelpen er gitt etter dispensasjon fra de økonomiske vilkårene og hvor stor grad bedringen fører til at inntekts- eller formuesgrensene overskrides.

Det må generelt kreves en større forbedring av økonomien for å kreve refusjon av en fri sakførsel enn en fritt rettsrådsbevilling. Likevel vil det vanligvis ikke være rimelig å kreve refusjon i saker der søkeren får tilkjent personskadeerstatning uten at utgifter til advokatbistand dekkes særskilt, og saken har vært så omfattende at utgiftene til rettshjelp utgjør en vesentlig del av erstatningsbeløpet. Refusjon kan likevel være aktuelt når vedkommende får sin økonomiske situasjon vesentlig forbedret som følge av et skifteoppgjør, f.eks. ved en større kontantutbetaling som ikke er tiltenkt ny bolig.

Rettshjelploven § 8 gir også adgang til å trekke tilbake bevilling til bistand gitt etter loven når det er gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon eller hvis situasjonen vesentlig bedres før rettshjelpen er avsluttet. Utbetalt salær som etter vedtak i henhold til denne paragrafen kreves refundert, er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet som nevnt i første ledd innkreves av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.

Ring oss