Rettshjelploven §21 gir en part som er tildelt fri sakførsel rett til å få oppnevnt en prosessfullmektig. Det er domstolen eller forvaltningsorganet som skal oppnevne en prosessfullmektig for parten i henhold til fri sakførselsbevillingen. Det avgjørende for hvem som blir oppnevnt som prosessfullmektig, er partens ønske.
Det er imidlertid en viktig avgrensning i §21 når det gjelder oppnevning av prosessfullmektig for barn i saker som involverer barnevernet. Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse fra 2014, HR-2014-1022-U, uttalt at når et barn har partsrettigheter i medhold av barnevernloven §6-3, er barnet selv prosessdyktig etter tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Det betyr at når retten skal vurdere hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig for barnet etter §21, må utgangspunktet være barnets eget ønske, og ikke synet til foreldrene.
I denne saken hadde lagmannsretten lagt avgjørende vekt på foreldrenes synspunkt ved valg av prosessfullmektig for barnet, noe som var i strid med §21 og tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet av Høyesterett på grunn av uriktig forståelse av rettshjelploven §21.
Det er viktig å merke seg at når barnet ikke er prosessdyktig, som er hovedregelen, skal barnets syn likevel tillegges vekt ved valg av prosessfullmektig ut fra barnets alder og modenhet, i henhold til Grunnloven §104 og Barnekonvensjonen artikkel 12. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets synspunkter selv om barnet ikke har partsrettigheter.
Oppnevning av prosessfullmektig etter rettshjelploven §21 er et viktig virkemiddel for å sikre likhet for loven og rettferdig behandling for alle parter i en rettssak. Det er derfor viktig at domstolene og forvaltningsorganene følger bestemmelsen og tar hensyn til partenes ønsker og synspunkter, spesielt når det gjelder barns rettigheter og interesser.
