En praktisk forklaring av hvordan betalingsevne beregnes, hva fem ganger grunnbeløpet (5 G) betyr i praksis, og hvordan parforhold, barn og dokumentasjon påvirker vurderingen.
Den økonomiske behovsprøvingen i fri rettshjelp er lagt om. I stedet for at inntekt og formue vurderes hver for seg, bygger ordningen nå på ett samlet mål: betalingsevne. Hensikten er at de som faktisk har lav bæreevne, skal fanges opp, også der tradisjonelle grenser ikke traff. Grensen er klar i formen: I sakstyper der økonomi skal prøves, må betalingsevnen ikke overstige fem ganger grunnbeløpet i folketrygden. Grunnbeløpet (G) fastsettes årlig. Beregningen skjer mot gjennomsnittet av G fra året før, slik at sammenligningsgrunnlaget er stabilt og kjent.
Betalingsevnen for en enslig søker beregnes ved å legge bruttoinntekt og halvparten av nettoformue sammen og dele resultatet på gjennomsnittlig G for foregående år. Formelen gir et tall som sjekkes mot 5 G-kravet. Nettoformue forstås som eiendeler minus gjeld. Det kan være svingninger fra siste skatteoppgjør til søknadstidspunktet; derfor må søker kunne vise frem oppdatert informasjon hvis tallene avviker. Lønnsutbetalinger, arbeidskontrakter, NAV-vedtak og kontoutskrifter er typiske kilder når skatteoppgjør ikke gir dekkende bilde. For den som har barn, tas det hensyn til forsørgelsesutgifter. Den justeringen gjøres i beregningsmodellen og reduserer betalingsevnen tilsvarende.
Samboere og ektefeller behandles samlet. Først summeres bruttoinntektene og halvparten av nettoformuene, og dette deles på gjennomsnittlig G for foregående år. Deretter settes søkerens betalingsevne til 0,6 ganger den samlede husholdningsbetalingsevnen. Tallet 0,6 gjenspeiler at to voksne deler en del utgifter, og skal gi en rimelig avveiing mellom en- og to-persons husholdninger. Dersom partene er hverandres motparter, eller det foreligger separasjon, vurderes søkeren som enslig. Den samme tilnærmingen brukes når opplysninger om den andre partens økonomi ikke lar seg innhente, for eksempel ved bosetting i utlandet.
Begrensningen på 5 G er hovedregelen i de behovsprøvde sakstypene. Ordningen omfatter fortsatt ikke-behovsprøvde (prioriterte) spor der økonomien ikke skal vurderes, men disse følger egne vilkår for sakstype. I behovsprøvde saker vil søkerens betalingsevne også bestemme egenandelen. Denne fastsettes prosentvis innenfor en bred skala. Resultatet er at to personer med samme juridiske problem, men ulik økonomisk bæreevne, får ulik kostnadsdeling, samtidig som terskelen for å komme inn i ordningen er entydig.
I praksis starter vurderingen i en digital portal. Søker logger inn, og tilgjengelige skattedata hentes inn automatisk, også for ektefelle eller samboer. Beregningen gir en foreløpig indikasjon på om 5 G-kravet er oppfylt, og hvilken egenandel som kan forventes. Endringer etter siste skatteoppgjør må dokumenteres. For advokater gir samme løsning nødvendig grunnlag for egeninnvilgelse i visse prioriterte rettsrådssaker, mens øvrige saker behandles hos statsforvalteren. Portalen er bygget for å gi lik praksis på tvers av fylker, og for å unngå variasjoner som tidligere oppstod når informasjon var ufullstendig.
At grensen er uttrykt i G, gir en automatisk tilpasning over tid. Når G reguleres, flytter innslagspunktet for vilkåret seg. Slik unngås det at inflasjon eller lønnsvekst gradvis spiser opp ordningen. Samtidig innebærer 5 G-kriteriet at de som ligger like under, kan falle ut ved en varig endring i økonomi, mens de som ligger like over, kan falle inn ved reduksjon i inntekt eller formue. Den som søker, bør derfor ikke bare se på en enkelt lønnsslipp, men på situasjonen samlet, slik den dokumenteres i portalen.
For parforhold må 0,6-regelen forstås riktig. Den påvirker ikke 5 G-grensen som sådan; den bestemmer hvilket tall som skal sammenlignes med grensen for den enkelte søker i et par. To husholdninger med identisk samlet inntekt og formue kan dermed få ulikt resultat hvis den ene søker er enslig og den andre bor med partner. Slik forskjellsbehandling er tilsiktet, fordi utgiftssiden normalt er ulik. Forholdet til barn er et annet eksempel på justering som trekker i motsatt retning: Forsørgelsesutgifter reduserer beregningsgrunnlaget og kan gi innslag i ordningen for husholdninger som ellers ville ligget over.
Dokumentasjonen er avgjørende. Skatteoppgjøret er utgangspunktet, men ikke alltid tilstrekkelig. Endret arbeidssituasjon, sykdom, midlertidige ytelser eller betydelige gjeldsendringer må underbygges. Den som legger ved oppdatert og etterprøvbar dokumentasjon, reduserer behandlingstid og risiko for feil utfall. Mangelfull dokumentasjon gir i beste fall forsinkelse, i verste fall avslag. Advokaten bør veilede om hvilke opplysninger som faktisk trengs for en korrekt modellberegning.
Overgangsreglene må også holdes fast i. Det er oppdragets starttidspunkt som avgjør hvilket regelsett som gjelder. Saker som startet før 15. oktober 2025 behandles etter tidligere regler. Alt som starter fra og med denne datoen, følger betalingsevnemodellen. Dette gjelder selv om saksforholdet har pågått lenge; det er advokatoppdraget som markører tidspunktet for regelvalget.
Modellen er enkel i strukturen, men krever presisjon i utfyllingen. For enslige er nøkkelen bruttoinntekt, halvparten av nettoformue og sammenligning mot 5 G. For par summeres de samme størrelsene og justeres med 0,6 før sammenligning. For forsørgere skal barneutgifter inn i bildet. For alle gjelder at dokumentasjonen må speile den virkelige økonomien. Gjør man dette riktig, treffer ordningen bedre enn før, og avgrensningen mot selvfinansiert bistand blir klarere.