Rettshjelploven § 3 omhandler godtgjøring for bistand og er et viktig aspekt ved fri rettshjelp i Norge. Fri rettshjelp sikrer at alle skal ha lik mulighet til å få nødvendig juridisk bistand, uavhengig av økonomiske ressurser. Lovens § 3 fastslår at Kongen fastsetter regler om godtgjøring for bistand etter denne loven. Det betyr at det er Kongen i statsråd som fastsetter hva slags godtgjøring advokater og rettshjelpere skal ha for sin bistand når det offentlige betaler for det.
Det er viktig å påpeke at dersom arbeidet som utføres betales av det offentlige, skal den som yter fri rettshjelp kreve inn egenandel fra klienten etter § 9. Det betyr at det offentlige betaler størsteparten av regningen, men klienten må også betale en egenandel for bistanden som blir gitt.
Det er også viktig å være klar over at i saker for domstolene betaler ikke det offentlige merutgifter som følge av at det er valgt advokat med kontor utenfor rettskretsen. Det samme gjelder for andre saker der det er valgt advokat eller rettshjelper utenfor rimelig nærhet av rettshjelpsmottagerens bosted eller oppholdssted. Dette betyr at dersom klienten velger å bruke en advokat som befinner seg utenfor rettskretsen eller ikke i rimelig nærhet av der klienten bor, vil klienten selv måtte dekke eventuelle merutgifter som følge av dette.
Det kan imidlertid gjøres unntak fra tredje ledd, og departementet kan i forskrift gi regler om dette. Det kan for eksempel være tilfeller der det ikke finnes noen advokater eller rettshjelpere i nærheten av der klienten bor, og det derfor er nødvendig å bruke noen som befinner seg utenfor rimelig nærhet. I slike tilfeller kan det gjøres unntak fra regelen om at det offentlige ikke betaler merutgifter.
I sum er § 3 i rettshjelploven et viktig element for å sikre at alle skal ha lik mulighet til å få nødvendig juridisk bistand, uavhengig av økonomiske ressurser. Det sikrer også at det offentlige ikke betaler mer enn nødvendig, samtidig som det åpner for visse unntak i spesielle tilfeller.