Høyesterett avslo anke om fri sakførsel i barnefordelingssak grunnet formuesgrense

Høyesterett avslo anke om fri sakførsel i barnefordelingssak grunnet formuesgrense

Høyesteretts sak nr. HR-2010-1914-U – Rt-2010-1371 reiser spørsmål om formuesgrensen i rettshjelploven § 16 annet ledd i tilknytning til forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 § 1-1 og § 1-3. Saken handler om en far, A, som har søkt om fri sakførsel i forbindelse med en barnefordelingssak i Frostating lagmannsrett. Søknaden ble avslått fordi As formue oversteg formuesgrensen og overskridelsen var så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon.

A har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett og anført at det alt vesentlige av formuen hans er bundet opp i hans næringsvirksomhet, og at utgiftene til juridisk bistand vil utgjøre en stor utgiftspost for en gårdbruker som holder på å bygge seg opp innen kornproduksjon.

Høyesteretts ankeutvalg påpekte at deres kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 30-3 jf. § 29-3 tredje ledd, jf. rettshjelploven § 27 annet ledd.

Lagmannsretten avslo søknaden om fri sakførsel på grunn av at As formue oversteg formuesgrensen på 100 000 kroner, og at overskridelsen var så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon. Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G-2005-12 åpner for dispensasjon fra formuesgrensen når det vurderes å dispensere hvis det foreligger særlige grunner, og når rettshjelpsbehovet er stort og utgiftene står i misforhold til søkerens økonomi.

I denne saken var det ikke tilstrekkelig å vise til at det meste av formuen var bundet opp i gården og næringsvirksomheten til A. Høyesterett bemerket at det ikke er uvanlig at en gårdbruker har størsteparten av sin formue bundet opp i landbrukseiendom, og at dette alene ikke gir grunnlag for å innvilge fri sakførsel. Videre fant Høyesterett at lagmannsretten hadde foretatt en riktig vurdering og at det ikke var grunnlag for å sette beslutningen til side.

Ring oss