Rettshjelploven er en viktig lov som gir enkeltpersoner og organisasjoner økonomisk støtte til juridisk rådgivning eller støtte til å føre en rettssak for domstolene. Loven skal sikre at alle har like rettigheter og muligheter til å forsvare sine interesser uavhengig av økonomi.
I rettshjelploven §18 finner vi en bestemmelse som gir Høyesterett utvidet myndighet til å innvilge fri sakførsel selv om en part ikke fyller de økonomiske vilkårene i §16. Dette kan skje hvis Høyesterett finner det rimelig ut fra sakens prinsipielle interesse.
Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen gjelder kun når en sivil sak er henvist til behandling i Høyesterett. I tillegg må det foreligge en prinsipiell interesse i saken for at Høyesterett skal kunne innvilge fri sakførsel til en part som ikke fyller de økonomiske vilkårene.
Det kan være vanskelig å definere hva som menes med en prinsipiell interesse i saken, men det kan for eksempel være saker som har stor betydning for samfunnet eller som kan få konsekvenser for en stor gruppe mennesker. Høyesterett vil vurdere hver sak individuelt og ta hensyn til ulike faktorer før de tar en beslutning om å innvilge fri sakførsel.
Det er også verdt å merke seg at Høyesterett kan innvilge fri sakførsel for andre enn fysiske personer hvis det foreligger “særlige grunner”. Dette vilkåret gjelder også i dag og er ikke endret med den nye bestemmelsen i §18.
Med denne bestemmelsen har Høyesterett fått utvidet myndighet til å innvilge fri sakførsel i saker som anses som prinsipielle og viktige for samfunnet. Dette er en viktig rettighet som sikrer at alle har like muligheter til å forsvare sine interesser, uavhengig av økonomi. Det er også viktig å merke seg at Høyesterett vil vurdere hver sak individuelt og ta hensyn til ulike faktorer før de tar en beslutning om å innvilge fri sakførsel.