En forståelse av salærforskriften § 7, som omhandler nedsettelse av salæret, er essensiell i juridisk praksis. Denne forskriften innebærer at den salærfastsettende myndighet har plikt til å redusere salæret dersom det er brukt mer tid enn hva som kan anses som rimelig og nødvendig på en sak.
Spesielt i straffesaker og i saker etter lov om fri rettshjelp kap. III, har den som har innlevert arbeidsoppgaven rett til å uttale seg før salæret reduseres. Hvis nødvendig, kan retten også innhente sakens dokumenter for å vurdere omfanget av saksforberedelsen.
Høyesteretts enstemmige kjennelse i avdeling 10.2.2022 – HR-2022-350-A gir viktige veiledninger om forståelsen av § 7. Lagmannsretten la til grunn at advokatens dysleksi, som førte til økt tidsbruk, ikke gir grunn til å gi dekning for denne tiden ved salærfastsettelsen. Høyesterett støttet denne tolkningen og forkastet advokatens anke. Retten la vekt på at salæret skal fastsettes basert på sakens omfang og kompleksitet, ikke på individuelle egenskaper hos advokaten. Dermed ble det slått fast at det ikke er diskriminerende å ikke ta hensyn til advokatens dysleksi ved salærfastsettelsen.
Videre har Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse – HR-2019-1899-U – uttalt at det ikke er krav om at retten må begrunne en reduksjon med henvisning til bestemte timeposter ved nedsettelse av salæret etter § 7. Det er imidlertid forutsatt at det fremgår klart hvorfor salæret er satt ned, og at det begrunnes hvorfor retten mener at salæret overstiger det som er rimelig og nødvendig.
I kjennelse 8. februar 2013 – HR-2013-319-U, fastslo Høyesteretts ankeutvalg at lagmannsretten hadde bygget på en uriktig generell forståelse av salærforskriften § 7 første ledd. Dette viser at rettens forståelse og anvendelse av denne forskriften kan variere, og det understreker viktigheten av en dypere forståelse av § 7 for advokater og andre involverte parter.