Rettshjelploven § 27 regulerer adgangen til å anke avgjørelser som er truffet av en domstol i saker som omfattes av denne loven. Bestemmelsen fastsetter hvilke avgjørelser som kan ankes, til hvilken instans man kan anke, fristene for å erklære anke, samt hvordan saken skal tilrettelegges for ankedomstolen. Videre fastsetter bestemmelsen også reglene om dekning av sakskostnader av det offentlige.
Ifølge § 27 første ledd kan avgjørelser truffet av en domstol i saker som omfattes av rettshjelploven, ankes til overordnet domstol. Avgjørelser truffet av Arbeidsretten kan imidlertid ikke ankes, mens avgjørelser truffet av Trygderetten kan ankes til Borgarting lagmannsrett.
For anke etter første ledd gjelder reglene i tvisteloven og domstolloven dersom ikke annet følger av § 27. Dette betyr at tvisteloven og domstolloven kommer til anvendelse på ankesaker som omfattes av rettshjelploven, med mindre det er bestemt noe annet i rettshjelploven.
Når det gjelder fristen for å erklære anke, fastsetter § 27 at fristen for den som har fått underretning om avgjørelsen, er én måned fra den dagen vedkommende mottok underretningen. For andre enn den som har fått underretning, er fristen én måned fra den dagen da vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen, men likevel ikke utover tre måneder fra det tidspunkt avgjørelsen ble truffet.
Videre fastsetter § 27 at domstolen skal tilrettelegge saken for ankedomstolen og gi slik redegjørelse for saken som er nødvendig for ankedomstolen. Dette innebærer at domstolen skal påse at sakens dokumenter er tilgjengelige for ankedomstolen, og at det foreligger en tilstrekkelig redegjørelse for saken.
Til slutt fastsetter § 27 også reglene om dekning av sakskostnader av det offentlige. Her vises det til forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum. Dette innebærer at den som har fått innvilget fri rettshjelp etter rettshjelploven, kan få dekket sakskostnader av det offentlige i samsvar med reglene i forvaltningsloven. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er strenge krav for å få dekket sakskostnader av det offentlige, og at dette normalt kun gjelder i saker hvor det er særlige grunner til det.