Den norske rettshjelpsloven utgjør et sentralt fundament i det juridiske systemet, designet for å sikre at individets behov for rettslig bistand blir møtt, spesielt i tilfeller hvor offentlig veiledning ikke strekker til. Denne artikkelen gir en detaljert gjennomgang av prinsippene og vurderingene som ligger til grunn for tildeling av rettshjelp etter rettshjelpsloven, og hvordan denne passer inn i det større bildet av juridisk støtte i Norge.
Rettshjelpsloven er etablert for å tilby bistand i rettslige saker til de som ikke har økonomisk evne til å bære kostnadene ved juridisk hjelp. Denne loven fungerer på et subsidiaritetsprinsipp, hvilket betyr at retten til bistand kan falle bort dersom behovet for bistand kan dekkes gjennom andre offentlige tilbud. Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv om fri rettshjelp presiserer at vurderingen av rett til bistand må gjøres konkret i hver enkelt sak. Her spiller flere faktorer inn, som hvorvidt søkeren har forsøkt å utnytte det relevante organets opplysnings- og veiledningsplikt, og om det foreligger et høyt konfliktnivå mellom søkeren og det offentlige organet.
I tillegg til dette, kan retten til bistand etter rettshjelpsloven også falle bort dersom individet kan få dekket sitt behov for bistand, eller kostnader ved advokathjelp, gjennom medlemskap i foreninger eller etter forvaltningsloven § 36. Dette understreker lovens subsidiære natur; den er ment å være en løsning når alle andre tilgjengelige offentlige og private ressurser er utilstrekkelige eller uegnede.
Rettshjelpsloven er også supplert med spesielle rettshjelpstiltak. Disse tiltakene er designet for å gi hjelp på saksområder som hverken dekkes av rettshjelpsloven eller andre ordninger. De tilbyr rettshjelp i andre former enn det som er mulig etter rettshjelpsloven, og mange av disse tiltakene prioriterer oppsøkende virksomhet overfor utsatte grupper. Dette viser en anerkjennelse av at noen grupper i samfunnet kan ha spesielle behov som krever mer tilpassede former for juridisk støtte.