oppholdsutgifter – Fri Rettshjelp

Å navigere gjennom juridiske prosesser kan ofte medføre diverse kostnader og utgifter. Heldigvis gir rettshjelpsloven noen retningslinjer for dekning av visse utgifter som klienter kan pådra seg i forbindelse med en fri rettsrådssak. Dette blogginnlegget tar for seg hva som kan dekkes og hvordan det kan bli dekket.

Samtykke og kompetanse

Ifølge rettshjelpsloven § 14 annet ledd første punktum, har departementet myndighet til å samtykke i dekning av vesentlige og nødvendige utgifter som en part har hatt i forbindelse med en fri rettsrådssak. Denne myndigheten er delegert til fylkesmannen, som er omtalt i rettshjelpsforskriften § 3-3 og punkt 2.6.1.

Reise- og oppholdsutgifter

Klientens egne reise- og oppholdsutgifter kan dekkes i henhold til rettshjelpsloven, forutsatt at utgiftene er vesentlige. Dette betyr at mindre reiseutgifter normalt ikke dekkes. Det er vanlig praksis at reiseutgifter på opptil 2 ganger den offentlige salærsatsen ikke anses som vesentlige i henhold til loven. I tillegg må reisen være nødvendig for saken. Hvis bruk av telefon eller andre rimeligere tiltak er tilstrekkelig, dekkes ikke reiseutgiftene. Det er også krav om at reiseutgiftene begrenses ved å velge rimeligste måte å reise på.

Tolkebistand og oversettelse

Kostnadene for tolkebistand anses som klientens egne utgifter og kan dekkes i den grad de er vesentlige og nødvendige. I saker som involverer utlendinger, spesifiserer rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 1 at tolkebistand normalt er nødvendig. I disse tilfellene kan tolk benyttes i inntil 3 timer uten forhåndssøknad til fylkesmannen. Fylkesmannen vurderer imidlertid innvilgelsen etter at bistanden er gitt. Det er viktig å merke seg at de første 3 timene ikke automatisk dekkes, og eventuelle behov for tolkebistand utover dette må søkes om og begrunnes av advokaten.

Når det gjelder oversettelse av dokumenter, forventes det at det offentlige organet som håndterer saken, sørger for oversettelse av nødvendige dokumenter for å kunne treffe en forsvarlig avgjørelse i saken. Slike utgifter faller utenfor rettshjelpslovens dekningsområde. Kostnader for nødvendig skriftlig oversettelse kan unntaksvis dekkes, men kun etter forhåndsgodkjennelse fra fylkesmannen, og behovet må være nøye begrunnet. Disse utgiftene inkluderes i advokatens salæroppgave, ikke tolkens.

Salærforskriften er et nøkkelverktøy for å sikre rettferdig og effektiv utøvelse av advokatvirksomhet i Norge. En viktig bestemmelse i denne forskriften er §9, også kjent som “bostedsforbeholdet”. Denne bestemmelsen handler om de betingelser som må oppfylles for at advokater skal kunne motta kompensasjon for reise og oppholdsutgifter, samt fraværsgodtgjøring, når de tar på seg saker utenfor sin geografiske rettskrets.

Bestemmelsen i §9 er todelt. På den ene side kan det offentlige nekte å dekke merutgifter som følge av valg av advokat med kontor utenfor rettskretsen, eller advokat utenfor rimelig nærhet av den rettshjelpsberettigedes bosted eller oppholdssted i fri rettsrådsak eller i fri sakførselsak for forvaltningsorgan. På den andre side er det gitt en mulighet for unntak i “spesielle tilfelle”, der reise- og oppholdsutgifter og/eller fraværsgodtgjøring kan dekkes helt eller delvis av det offentlige.

Det er her viktig å merke seg at den salærfastsettende myndighet har en viss skjønnsmargin når det gjelder å bestemme hvilke tilfeller som kvalifiserer som “spesielle”. En slik vurdering kan blant annet inkludere sakens art, omfang, viktighet for klienten og vanskelighetsgrad. Tidligere klientforhold kan også være av betydning, samt størrelsen av merutgiftene ved en eventuell opphevelse av bostedsforbeholdet.

I denne forbindelse er det avgjørende å være oppmerksom på at Høyesteretts ankeutvalg har lagt vekt på at det kan være av betydning om forsvareren behersker klientens språk. Dette kan ha en side til utgiftene ved saken, idet klientsamtaler kan foretas uten tolk.

Bestemmelsen i §9 fjerde ledd handler om at en søknad om opphevelse av bostedsforbeholdet som hovedregel skal fremsettes før bistand ytes. Dette innebærer at det offentlige ikke er forpliktet til å behandle søknader om opphevelse av bostedsforbeholdet for bistand som allerede er ytet. Det er imidlertid viktig å merke seg at det kan gjøres unntak fra dette prinsippet, spesielt i tilfeller hvor saken er av en slik karakter at det vil være urettferdig eller urimelig å ikke vurdere søknaden.

I alt, Salærforskriften §9 representerer et balansepunkt mellom behovet for å kontrollere offentlige utgifter og det overordnede målet om å sikre rettferdighet i rettsprosessen. Dette er en kompleks og ofte utfordrende balansegang som krever nøye vurdering og skjønn fra den salærfastsettende myndighet.

Egne utgifter i forbindelse med rettshjelp: Hva dekkes og hvordan?

Bostedsforbeholdet i salærforskriften