Oppnevning av prosessfullmektig

Rettshjelploven §21 gir en part som er tildelt fri sakførsel rett til å få oppnevnt en prosessfullmektig. Det er domstolen eller forvaltningsorganet som skal oppnevne en prosessfullmektig for parten i henhold til fri sakførselsbevillingen. Det avgjørende for hvem som blir oppnevnt som prosessfullmektig, er partens ønske.

Det er imidlertid en viktig avgrensning i §21 når det gjelder oppnevning av prosessfullmektig for barn i saker som involverer barnevernet. Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse fra 2014, HR-2014-1022-U, uttalt at når et barn har partsrettigheter i medhold av barnevernloven §6-3, er barnet selv prosessdyktig etter tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Det betyr at når retten skal vurdere hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig for barnet etter §21, må utgangspunktet være barnets eget ønske, og ikke synet til foreldrene.

I denne saken hadde lagmannsretten lagt avgjørende vekt på foreldrenes synspunkt ved valg av prosessfullmektig for barnet, noe som var i strid med §21 og tvisteloven §2-2 tredje ledd første punktum. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet av Høyesterett på grunn av uriktig forståelse av rettshjelploven §21.

Det er viktig å merke seg at når barnet ikke er prosessdyktig, som er hovedregelen, skal barnets syn likevel tillegges vekt ved valg av prosessfullmektig ut fra barnets alder og modenhet, i henhold til Grunnloven §104 og Barnekonvensjonen artikkel 12. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets synspunkter selv om barnet ikke har partsrettigheter.

Oppnevning av prosessfullmektig etter rettshjelploven §21 er et viktig virkemiddel for å sikre likhet for loven og rettferdig behandling for alle parter i en rettssak. Det er derfor viktig at domstolene og forvaltningsorganene følger bestemmelsen og tar hensyn til partenes ønsker og synspunkter, spesielt når det gjelder barns rettigheter og interesser.

Rettshjelploven er en viktig lov som har til formål å sikre at alle har tilgang til nødvendig rettshjelp uavhengig av økonomiske forhold. En av bestemmelsene i rettshjelploven som er spesielt relevant i ekteskaps- og familiesaker er § 20, som gir domstolen mulighet til å oppnevne en prosessfullmektig for en saksøkt som ikke har gitt tilsvar eller som er uteblitt fra hovedforhandlingen.

Oppnevning av prosessfullmektig kan skje dersom domstolen finner det nødvendig. Dette kan være tilfellet dersom saksøkte ikke har gitt tilsvar i saken eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. I slike tilfeller kan det være behov for å oppnevne en prosessfullmektig for å sikre at saksøkte får en rettferdig behandling av saken.

Det er viktig å merke seg at oppnevning av prosessfullmektig kan skje selv om saksøkte ikke oppfyller de økonomiske vilkårene i § 16 i rettshjelploven. Dette betyr at selv om saksøkte ikke har økonomiske ressurser til å betale for en prosessfullmektig, kan domstolen likevel oppnevne en for å sikre en rettferdig behandling av saken.

Saksøkte vil imidlertid være ansvarlig for å erstatte det offentliges utlegg til prosessfullmektigen. Dette betyr at saksøkte må betale tilbake utgiftene som er pådratt i forbindelse med oppnevningen av prosessfullmektigen. Beløpet som må betales tilbake vil være et tvangsgrunnlag for utlegg, noe som betyr at det kan kreves inn med tvang dersom saksøkte ikke betaler frivillig.

Oppnevning av en prosessfullmektig kan være svært nyttig i ekteskaps- og familiesaker der saksøkte ikke har gitt tilsvar eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. Dette vil bidra til å sikre en rettferdig behandling av saken og at alle parter får en reell mulighet til å fremme sin sak. Samtidig må saksøkte være klar over at det vil påløpe kostnader i forbindelse med oppnevning av en prosessfullmektig, og at disse kostnadene vil være tvangsgrunnlag for utlegg dersom de ikke betales tilbake frivillig.

Oppnevning av prosessfullmektig (Rettshjelploven §21)

Rettshjelploven § 20: Oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og familiesaker