Salærforskriften § 8 omhandler godtgjøring for reisetid og annet fravær i arbeidstiden, som strekker seg fra klokken 0800 til 1600 på hverdager. Denne forskriften kan være komplisert å forstå og implementere, og det er derfor vi dykker dypere inn i denne bestemmelsen i dag.
For det første, i henhold til forskriftens regler, gis det godtgjøring for reisetid og annet sammenhengende fravær som varer ut over 30 minutter. Salæret er fastsatt til 0,7 ganger salærsatsen. Dette regulerer, blant annet, hvordan en advokat blir kompensert for tiden brukt på reiserelatert arbeid.
Videre spesifiserer forskriften at ingen godtgjøring skal gis for reisen til og fra rettsstedet, dersom det ville være mer kostnadseffektivt for staten at den salærberettigede overnatter på stedet. Dette unntaket gjelder også for salærberettigede med fast lønn, med mindre de kan dokumentere lønnstap under fraværet fra sitt faste arbeidssted.
Når det gjelder utgifter i forbindelse med fravær, skal disse utgiftene ikke honoreres etter salærforskriften, men skal dekkes i henhold til statens reiseregulativ. Imidlertid, som understreket av Agder lagmannsrett i kjennelse LA-2022-59314, er det viktig å merke seg at definisjonen av “reisetid” etter salærforskriften § 8 første ledd også omfatter tid man er borte fra kontoret, og ikke bare selve reisetiden.
Dette er ytterligere forsterket av Høyesteretts ankeutvalg sin kjennelse HR-2018-1873-U, som kommenterte endringen i salærforskriften § 8 andre ledd angående halvering av satsen, som trådte i kraft 1. januar 2017. Det fremhevet viktigheten av korrekt tolkning og implementering av disse reglene for å sikre rettferdig kompensasjon for advokater.
Reglene rundt reisefravær og salærfastsettelse kan virke innviklede, men domstolene har gitt veiledende kjennelser for å bringe klarhet i tolkningen. Forståelsen og implementeringen av salærforskriften § 8 er av stor betydning for advokater og rettsvesenet som helhet, og det er derfor viktig å være klar over og forstå innholdet og anvendelsen av denne bestemmelsen.