Rettshjelpsloven gir rettledning når det gjelder hvem som har krav på gratis eller subsidiert juridisk assistanse i sivile saker. Ordningen finansieres av staten og er avgjørende for å sikre like muligheter til å få tilgang til rettssystemet. En viktig skillelinje i loven er behovsprøvd rettshjelp versus rettshjelp uten behovsprøving.
Behovsprøvd rettshjelp og egenandel
I saker hvor behovsprøvd rettshjelp gis, blir bistanden innvilget dersom søkeren har en inntekt og formue som ligger under bestemte økonomiske grenser. For de som får behovsprøvd rettshjelp, er det en egenandel som skal betales. Egenandelen varierer avhengig av typen rettshjelp.
- Ved rettshjelp utenfor domstolene, også kjent som “fritt rettsråd,” skal rettshjelpsmottakeren betale en egenandel som tilsvarer den offentlige rettshjelpssatsen.
- I saker som involverer domstoler eller visse domstolslignende organer, kjent som “fri sakførsel,” skal rettshjelpsmottakeren betale en egenandel på 25 prosent av kostnadene, men aldri mer enn åtte ganger rettshjelpssatsen.
- Personer med en bruttoinntekt under 100 000 kroner er unntatt fra å betale egenandel.
Dette systemet bidrar til å sørge for at de som har noe å bidra med økonomisk, deltar i kostnadene ved rettshjelpen. Samtidig gir det økonomisk lettelse til de som ikke har muligheten til å dekke slike utgifter.
Rettshjelp uten behovsprøving
I kontrast til behovsprøvd rettshjelp er det saker hvor det gis rettshjelp uten behovsprøving. Her blir rettshjelp innvilget uavhengig av søkerens inntekt og formue. I slike saker er det ingen egenandel som påløper for rettshjelpsmottakeren.
Denne tilnærmingen gjør det mulig for enkeltpersoner å søke om juridisk bistand uten å bekymre seg for sin økonomiske situasjon. Dette er spesielt viktig i saker hvor rettferdighet og likhet i rettssystemet skal opprettholdes.