rettshjelpsbistand – Fri Rettshjelp

Rettshjelpsloven gir rettledning når det gjelder hvem som har krav på gratis eller subsidiert juridisk assistanse i sivile saker. Ordningen finansieres av staten og er avgjørende for å sikre like muligheter til å få tilgang til rettssystemet. En viktig skillelinje i loven er behovsprøvd rettshjelp versus rettshjelp uten behovsprøving.

Behovsprøvd rettshjelp og egenandel

I saker hvor behovsprøvd rettshjelp gis, blir bistanden innvilget dersom søkeren har en inntekt og formue som ligger under bestemte økonomiske grenser. For de som får behovsprøvd rettshjelp, er det en egenandel som skal betales. Egenandelen varierer avhengig av typen rettshjelp.

Ved rettshjelp utenfor domstolene, også kjent som «fritt rettsråd,» skal rettshjelpsmottakeren betale en egenandel som tilsvarer den offentlige rettshjelpssatsen.
I saker som involverer domstoler eller visse domstolslignende organer, kjent som «fri sakførsel,» skal rettshjelpsmottakeren betale en egenandel på 25 prosent av kostnadene, men aldri mer enn åtte ganger rettshjelpssatsen.
Personer med en bruttoinntekt under 100 000 kroner er unntatt fra å betale egenandel.

Dette systemet bidrar til å sørge for at de som har noe å bidra med økonomisk, deltar i kostnadene ved rettshjelpen. Samtidig gir det økonomisk lettelse til de som ikke har muligheten til å dekke slike utgifter.

Rettshjelp uten behovsprøving

I kontrast til behovsprøvd rettshjelp er det saker hvor det gis rettshjelp uten behovsprøving. Her blir rettshjelp innvilget uavhengig av søkerens inntekt og formue. I slike saker er det ingen egenandel som påløper for rettshjelpsmottakeren.

Denne tilnærmingen gjør det mulig for enkeltpersoner å søke om juridisk bistand uten å bekymre seg for sin økonomiske situasjon. Dette er spesielt viktig i saker hvor rettferdighet og likhet i rettssystemet skal opprettholdes.

I saker hvor det gis rettshjelp etter behovsprøving, er hovedkriteriet for å innvilge rettshjelp basert på søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord må søkeren ha inntekt og formue under bestemte grenser for å kvalifisere for gratis rettshjelp. Dette er en viktig ordning som sikrer at personer med begrensede økonomiske ressurser får tilgang til rettssystemet uten å måtte bekymre seg for store juridiske kostnader.

Det er imidlertid viktig å merke seg at det unntaksvis kan innvilges behovsprøvd rettshjelp selv om de økonomiske vilkårene ikke er oppfylt. Dette skjer når utgiftene til juridisk bistand blir vurdert som betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord, hvis kostnadene ved å føre saken i retten er uforholdsmessig høye i forhold til søkerens økonomiske ressurser, kan behovsprøvd rettshjelp likevel innvilges.

Rettshjelp uten behovsprøving

På den andre siden har vi rettshjelp uten behovsprøving. Dette er en ordning der rettshjelp innvilges uten å ta hensyn til søkerens økonomiske situasjon. Med andre ord kan personer med høy inntekt og formue også få gratis juridisk bistand i saker som omfattes av denne ordningen. Dette er ofte tilfelle i saker som har stor samfunnsmessig betydning eller hvor det er viktig å sikre rettferdighet og likhet for loven.

Skillet mellom rettshjelp med og uten behovsprøving er viktig for å balansere tilgangen til rettssystemet og rettferdigheten i samfunnet. Mens behovsprøving sikrer at de med begrensede økonomiske ressurser får den hjelpen de trenger, gir ordningen uten behovsprøving muligheten til å håndtere komplekse saker der rettferdigheten krever juridisk bistand uavhengig av økonomisk status.

I begge tilfeller er formålet med rettshjelpsloven å sikre at alle borgere har tilgang til rettferdighet og juridisk bistand når de trenger det. Skillet mellom behovsprøvd og ikke-behovsprøvd rettshjelp er bare én av flere mekanismer som bidrar til dette overordnede målet.

Rettshjelp med egenandel

Rettshjelp med behovsprøving

Rettshjelp uten behovsprøving