Saksforberedelse – Fri Rettshjelp

En forståelse av salærforskriften § 7, som omhandler nedsettelse av salæret, er essensiell i juridisk praksis. Denne forskriften innebærer at den salærfastsettende myndighet har plikt til å redusere salæret dersom det er brukt mer tid enn hva som kan anses som rimelig og nødvendig på en sak.

Spesielt i straffesaker og i saker etter lov om fri rettshjelp kap. III, har den som har innlevert arbeidsoppgaven rett til å uttale seg før salæret reduseres. Hvis nødvendig, kan retten også innhente sakens dokumenter for å vurdere omfanget av saksforberedelsen.

Høyesteretts enstemmige kjennelse i avdeling 10.2.2022 – HR-2022-350-A gir viktige veiledninger om forståelsen av § 7. Lagmannsretten la til grunn at advokatens dysleksi, som førte til økt tidsbruk, ikke gir grunn til å gi dekning for denne tiden ved salærfastsettelsen. Høyesterett støttet denne tolkningen og forkastet advokatens anke. Retten la vekt på at salæret skal fastsettes basert på sakens omfang og kompleksitet, ikke på individuelle egenskaper hos advokaten. Dermed ble det slått fast at det ikke er diskriminerende å ikke ta hensyn til advokatens dysleksi ved salærfastsettelsen.

Videre har Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse – HR-2019-1899-U – uttalt at det ikke er krav om at retten må begrunne en reduksjon med henvisning til bestemte timeposter ved nedsettelse av salæret etter § 7. Det er imidlertid forutsatt at det fremgår klart hvorfor salæret er satt ned, og at det begrunnes hvorfor retten mener at salæret overstiger det som er rimelig og nødvendig.

I kjennelse 8. februar 2013 – HR-2013-319-U, fastslo Høyesteretts ankeutvalg at lagmannsretten hadde bygget på en uriktig generell forståelse av salærforskriften § 7 første ledd. Dette viser at rettens forståelse og anvendelse av denne forskriften kan variere, og det understreker viktigheten av en dypere forståelse av § 7 for advokater og andre involverte parter.

Rettshjelploven er en viktig lov som har til formål å sikre at alle har tilgang til nødvendig rettshjelp uavhengig av økonomiske forhold. En av bestemmelsene i rettshjelploven som er spesielt relevant i ekteskaps- og familiesaker er § 20, som gir domstolen mulighet til å oppnevne en prosessfullmektig for en saksøkt som ikke har gitt tilsvar eller som er uteblitt fra hovedforhandlingen.

Oppnevning av prosessfullmektig kan skje dersom domstolen finner det nødvendig. Dette kan være tilfellet dersom saksøkte ikke har gitt tilsvar i saken eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. I slike tilfeller kan det være behov for å oppnevne en prosessfullmektig for å sikre at saksøkte får en rettferdig behandling av saken.

Det er viktig å merke seg at oppnevning av prosessfullmektig kan skje selv om saksøkte ikke oppfyller de økonomiske vilkårene i § 16 i rettshjelploven. Dette betyr at selv om saksøkte ikke har økonomiske ressurser til å betale for en prosessfullmektig, kan domstolen likevel oppnevne en for å sikre en rettferdig behandling av saken.

Saksøkte vil imidlertid være ansvarlig for å erstatte det offentliges utlegg til prosessfullmektigen. Dette betyr at saksøkte må betale tilbake utgiftene som er pådratt i forbindelse med oppnevningen av prosessfullmektigen. Beløpet som må betales tilbake vil være et tvangsgrunnlag for utlegg, noe som betyr at det kan kreves inn med tvang dersom saksøkte ikke betaler frivillig.

Oppnevning av en prosessfullmektig kan være svært nyttig i ekteskaps- og familiesaker der saksøkte ikke har gitt tilsvar eller har vært fraværende fra hovedforhandlingen. Dette vil bidra til å sikre en rettferdig behandling av saken og at alle parter får en reell mulighet til å fremme sin sak. Samtidig må saksøkte være klar over at det vil påløpe kostnader i forbindelse med oppnevning av en prosessfullmektig, og at disse kostnadene vil være tvangsgrunnlag for utlegg dersom de ikke betales tilbake frivillig.

Nedsettelse av salæret

Rettshjelploven § 20: Oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og familiesaker